Translate

onsdag 20. mai 2015

Jeg er ikke alene om å føle det sånn...

Kjære deg...

Dagene kommer etter hverandre en etter en, og vi har kommet til årets vakreste måned der alt er friskt og grønt etter en lang vinter. De tunge klærne pakkes bort og sommerklærne tas frem.
Dette er tiden for letthet og lysere dager, men det er også en måned der mange familier og relasjoner blir satt på prøve fordi mange inviterer til en helt spesiell fest for en helt spesiell person...Konfirmasjon.

I år var det niesen vår Maritha som skulle konfirmeres, og hun betyr enormt mye for oss. Det ville bli en utfordring, men nå kan jeg se tilbake og tenke at vi klarte den også, og det var en flott feiring av jenta vi er så glade i.

Når jeg tenker tilbake på alt som skjedde før lørdagen, ser jeg at jeg har gjort noen erfaringer som kanskje kan være til hjelp for andre som gruer seg til slike sammenkomster eller lignende situasjoner.(17 mai var nok like utfordrende for noen..)
Jeg tror nemlig ikke jeg er alene om å grue meg til situasjoner der jeg vet jeg vil møte følelser som er gode, men som kan være vonde, triste og vanskelige på samme tid. Jeg gruet meg ikke for å være sammen med familien eller høre det som ble sagt i taler, men jeg var redd for mine egne følelser og reaksjoner. Ville jeg klare å håndtere både gleden over at Maritha var konfirmant og sorgen over at Nathali aldri ville bli det? Ville jeg klare å se familien samlet, samtidig som jeg så tydelig at det var en person som manglet?
De siste ukene hadde jeg gått rundt med konstant tankespinn der jeg prøvde å finne frem til de tankene som ville gi meg ro. Jeg prøvde rett og slett å kontrollere det jeg skulle tenke i håp om at det ville feste seg, selv om jeg innerst inne vet at det ikke nytter. Jeg måtte finne andre måter å håndtere dette på, siden det aldri var noe alternativ å melde avbud. Vi ville i konfirmasjon koste hva det koste ville..
Noen dager før hadde jeg en prat med terapeuten min og ba om noen råd og øvelser jeg kunne prøve ut. Hun kjenner meg godt nå, og det skulle vise seg at det hun foreslo hjalp meg i dagene før, i konfirmasjonen, og jeg vet at jeg kan bruke det i hverdagen hvis jeg fortsetter å øve på disse nye tankene som forhåpentligvis er bedre for meg enn "dette må jeg bare tåle /holde ut/ distansere"-tankene. Det er denne erfaringen som er årsaken til at jeg skriver nå, med håp om at du som leser kanskje kan få noe godt du kan ta med og videreutvikle i eget liv.

Jeg skulle registrere når de vonde følelsene og tankene kom, og tenke at "der kommer dere igjen..dere som er så vonde og som gjør at jeg gruer meg. Men ok, det er slik det er akkurat nå".
Jeg skulle tillate meg å møte dem når de dukket opp, men jeg skulle også prøve å tenke i et større perspektiv. Jeg skulle tenke over at vi som mennesker er sårbare. Vi strever alle med vårt, og det finnes mange andre som kjenner på noe lignende som meg akkurat nå. Jeg er ikke alene...

Det er andre som også har mistet barn, og kanskje de skal ha fest for en søster eller bror. Det er foreldre som opplever at livet har falt i grus fordi ungdommen ruser seg bort fra familien. Det er familier som har opplevd samlivsbrudd der bitterhet og sinne mellom de voksne gjør at de ikke vil være sammen eller delta. Det sitter nok mange konfirmanter som gruer seg eller føler på sorg og savn rundt omkring. Dette gjelder ikke bare voksne. Det finnes foreldre som bare får ha begrenset samvær med barna, eller som ikke har kontakt med dem av ulike årsaker. Noen av disse menneskene er de som inviterer til konfirmasjon, men det finnes mange gjester som sitter med sine tanker rundt eget liv når talene og sangene kommer på rekke og rad.

Jeg vet av erfaring at når jeg klarer å tenke på andre som også opplever vanskelige ting, så blir mine tanker og følelser mer naturlige og jeg klarer å se at dette er felles menneskelige reaksjoner. Det er ikke jeg som er utenom alle andre, jeg har noe felles menneskelig med alle de som opplever slike utfordringer og jeg er ikke alene om å føle det sånn...
For å ikke bli sittende fast i alt det negative skulle jeg finne ut hva som ville være godt for meg når disse vonde stundene kom. Hva trengte jeg å gi meg selv som kunne være godt og lindrende for smerten? Hvilke ord trengte jeg å høre?
Jeg bruker mye musikk eller pusler med blomstene hjemme, men det tar seg ikke ut å plugge inn ørepropper eller finne frem en potte med jord og frø midt under en middag. Det måtte bli noe enklere og jeg endte opp med det som er det enkleste og beste for meg.. en hånd på hjertet. Jeg vet at dette kan føles veldig unaturlig for mange, og noen ganger passer det ikke, men det finnes mange måter man kan støtte seg selv som er mer diskre'. Når jeg tenkte over dette, husket jeg første møtet med en nabo etter vi mistet Nathali, og jeg kommer aldri til å glemme følelsen jeg fikk da hånden hans klemte meg på skulderen når han gikk forbi. Jeg følte virkelig at han brydde seg bare ved måten han tok på skulderen min. Det var støttende og fylt med omsorg.
Berøring kan være så mye. Jeg har funnet noen ting som hjelper meg, mens andre kan stryke seg selv over kinnet(eller haken, som jeg registrerer at mange menn med skjegg gjør ;-) ), gi seg selv et trygt og sterkt håndtrykk for å fortelle at dette går bra, eller bare gni to fingertupper mot hverandre. Vi er så forskjellige, men de fleste kan finne en måte der berøring føles naturlig, trygt og beroligende.

Jeg fikk også i oppgave å finne en god setning eller ord som skulle hjelpe meg, og  som jeg skulle si til meg selv. Det skulle være et ønske om å skape gode intensjoner, ikke skape gode følelser. Dette kan være setninger som "Jeg ønsker å føle meg trygg", "Jeg ønsker å bli akseptert for den jeg er", eller "jeg ønsker å bli fri fra lidelse" Dette oppdaget jeg virkelig når jeg prøvde ut forskjellige ord og setninger. Jeg kom hele tiden tilbake til at jeg ønsket å være sterk. Det jeg ikke tenkte på, var at jeg hadde en forventning om at jeg skulle føle meg sterk og rolig på en eller annen måte, men det skjedde ikke. Det skjedde absolutt ingen verdens ting, og det ble også en stressfaktor. Jeg ville så gjerne få det til, men glemte at det aller viktigste var at jeg hadde et ønske om det, ikke forventet det.

Etter å ha brukt mange dager på å finne en setning eller et ord, dukket den plutselig opp og den skulle vise seg å bli enormt viktig: "Jeg ønsker å føle kjærlighet og glede".

Første gangen jeg virkelig kjente at dette hjalp var når jeg skulle finne frem bunaden noen dager før. Jeg hadde glemt at den hang sammen med Nathali sin, og jeg ble veldig satt ut. Hva skal vi gjøre med hennes?
Jeg prøvde ut øvelsen der jeg kjente på hvor vondt det gjorde, jeg tenkte på andre som av ulike årsaker gråt ved synet av en bunad, og jeg la hånden på hjertet og gjentok ordene for meg selv: "Jeg ønsker å føle kjærlighet og glede"..
Jeg vet ikke hva som skjedde, men noe løsnet og tanken dukket opp. Jeg skulle bruke søljene hennes i tillegg til mine og bruke hårbåndet. For første gang ga jeg fullstendig blaffen i alt som handler om "bunad-regler", og det spilte ingen rolle om jeg ville se rar ut med hårbånd. Det måtte bare være sånn, og det føltes utrolig godt. Jeg har aldri følt meg så fin i bunad som denne dagen. Jeg var hel...

Andre gangen jeg brukte øvelsen var under middagen. Vi er heldige som kunne komme med et ønske om å sitte nærme døren fordi vi kanskje kunne ha behov for å gå ut for å samle oss dersom det ble tøft. Jeg gikk ut og tok øvelsen når jeg kjente det bygget seg opp, og den hjalp denne gangen også. Jeg ble rolig. og det dukket opp gode tanker

Jeg fikk det for meg at jeg ville ha mange bilder av meg sammen med barna jeg er tante til, og vi skulle ha det morsomt når de ble tatt. Jeg ville fokusere på gleden og kjærligheten jeg føler sammen med dem, istedenfor å stå på sidelinjen å ta bilder av at de var sammen med andre. Jeg trengte å være en del av dem, og det ble en fantastisk opplevelse i lekerommet i lokalet. Når jeg ser bildene etterpå, ser jeg at kjærligheten og gleden jeg ønsket å føle vises i smil, latter og blikkene vi gir hverandre. Jeg følte meg utrolig fri og glad, og det var først etterpå jeg tenkte hva de andre gjestene måtte mene om dette. Men den tanken slapp fort. Jeg sørget for å gi meg selv, men også barna morsomme og gode minner fra denne dagen. Og jeg kan ta dem frem når jeg vil fokusere på noe godt.


Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er et ønske om at den som trenger litt støtte i en utfordrende situasjon kan finne det ved å gå i seg selv for å kjenne etter hva som kan være godt, trøstende og samtidig gi styrke. Det kan være vanskelig, men finner du en liten ting kan det være nok til å lage en ny tankerekke som kan gi deg et nytt fokus på samme situasjon. Vi lever i et samfunn der vi lett blir sett på som egoistiske og selvopptatte dersom vi fokuserer på egne behov, men jeg håper dette innlegget kan vise at det motsatte skjer dersom man våger å tenke på seg selv og egne erfaringer i et større perspektiv der vi deler noe som er felles for alle mennesker. Vi trenger å bli møtt med vennlighet, aksept og medfølelse, og det gjelder også når vi møter oss selv...

                            
Når lykkens dør lukkes, åpnes en annen,
        men ofte ser vi så lenge på den lukkede døren at vi ikke legger merke til den som har blitt åpnet for oss.
                                                                        Helen Keller
Varm klem fra Bente

Dagen etter jeg postet dette fikk jeg en fantastisk nyhet. Terapeuten min, Malin som jeg har skrevet om her i innlegget, og som har betydd så enormt mye for meg, har skrevet boken: Mindfulness og medfølelse: En vei til vekst etter traumer.sammen med Katinka Thorne Salvesen som er psykologspesialist ved Modum Bads traume­poliklinikk i Oslo.
HER  finner du et utdrag fra boken og en liten podkast, og det tilfører innlegget mitt noe helt spesielt og unikt siden det handler om akkurat den øvelsen jeg skriver om.. 
Og som dere skjønner...dette er gode øvelser for meg ihvertfall :-) 
Gratulerer med boken begge to!

6 kommentarer:

  1. En utrolig sterk og vakker fortelling. Takk

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære deg.
      Tusen takk:-) Jeg synes det er veldig hyggelig når noen legger igjen en liten hilsen til meg, så nå ble jeg glad. Sender noen gode tanker tilbake til deg. Klem fra Bente

      Slett
  2. Heia fantastiske, sterke Bente <3
    Lenge sia sist. Kom plutselig på at du hadde blogg igjen (nu når æ har starta egen også), så ville bare legge igjen en hilsen og si at æ tænke masse på dæ, og håpe du har det bra. Nu har du fått dæ en fast følger ihvertfall hehe.. Bloggen min blir nåkk til å begynne med ganske dyster, men det e sånn ting e fortida..
    Va godt å lese ting som kommer fra dæ igjen, føle mæ nærmere dæ da.
    Gla i dæ, masse klæmma fra Teresa.

    SvarSlett
  3. Kjære deg, Teresa.
    Så godt å høre fra deg igjen! Jeg satt oppe i natt og leste bloggen din, og den fulgte meg i tankene når jeg la meg. Har postet kommentaren hos deg siden jeg følte den hørte hjemme der sammen med dine tanker. Det finnes plass til alle typer blogger, også de som handler om vanskelige ting. Jeg er helt sikker på at det er noen som kjenner seg igjen i det du skriver om, og kanskje du kan gi noen håp ved å fortelle at JA, livet er tøft, men de er ikke alene om å kjempe. Du er heller ikke det, og jeg kommer nok til å følge med deg med et lite håp om at bloggen på sikt også kan inneholde små gode øyeblikk.Men la den fortelle om prosessen akkurat slik den er nå, for da kan du også gå tilbake seinere og se at JA du klarte deg gjennom disse dagene også. Hva gjorde at du klarte det? Bli nysgjerrig på deg selv, og du vil oppdage fantastiske ting. Det kan faktisk finnes skjulte verdier i motgang og lidelse som kan gi deg en erfaring og styrke du aldri ville oppdaget dersom livet bare var rosenrødt og overfladisk. Vi trenger kontraster for å se tydelig, og livet ditt er fullt av det.
    Fremdeles veldig glad i deg, Teresa <3 varm klem

    SvarSlett
  4. tusen takk for gode og reflekterende ord Bente! Har innsett at det er en kaotisk og hard prosess, og veien er lang og tung. Men har skjønt at man må stå i det og ha tålmodighet.. Det neste skrittet for meg nå er å få såppass lang avstand til rus og selvskading, at jeg kan begynne å åpne opp for andre ting, og konsentrere meg om hva som ellers er i livet. For det vet jeg ikke, mitt liv og min hverdag har jo bestått av rus og selvskading siden jeg var barn - jeg vet jo faen ikke hva annet som er. Lærer mye av det du skriver, og tar det til meg. Er glad for at du er med meg, du betyr masse. Veldig gla i deg også <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære deg, Teresa. Jeg er utrolig stolt av deg, og for hvert skritt du tar kommer du litt videre! Jeg er overbevist om at du har startet på ditt "nye" liv nå, men ta med alt du har opplevd som lærdom videre. Så får du heller snuble litt underveis. Alle gjør det, og jeg gjør det stadig vekk. Noen ganger trenger vi støtte, andre ganger ønsker vi å klare oss selv. Men en ting kan jeg love deg.. klarer du å tenke at alle mennesker har sine utfordringer blir det også lettere å godta og akseptere at vi mennesker er utrolig sårbare. Jeg finner faktisk stor trøst i å tenke at jeg ikke er alene om å synes at livet kan være vanskelig.Treffer jeg andre som også har kjent på det samme, kan det bli utrolig flotte og spennende samtaler der vi har noe felles menneskelig som vi kanskje ikke tør å prate om ellers. Og jeg lærer enormt mye av andre siden jeg kan tenke på ting i flere dager etterpå..og noen ganger blir det blogginnlegg. Måten vi prøver å håndtere ting på varierer, men det finnes ALLTID alternativer man kan ta sjansen på å prøve ut. Det kan ta tid å finne noe bra, men det er der. Varm klem med håp om varm sommer

      Slett