Translate

mandag 16. juni 2014

Språket alle kan snakke...

Kjære deg!

Jeg har tenkt mye på en ting i det siste: Hvilket språk snakker egentlig følelsene våre?
Vi har morsmålet som gjør at vi forstår våre nærmeste, men vi har også fremmedspråk som gjør at vi overhodet ikke klarer å fortelle det vi ønsker å si. Når ordene ikke strekker til kan vi heldigvis komme langt med kroppsspråket, men det kan også fortelle at vi ikke mener oppriktig det vi sier
Men hvilket språk snakker følelsene våre? Hvordan forklarer vi hvordan vi føler ting som skjer inni eget hodet og kropp til andre mennesker som bare har opplevd livet på sin måte?

Jeg kan til tider være ganske stresset. Eller, nå skal jeg være ærlig og si at jeg kjenner på det veldig ofte.
Jeg har veldig behov for oversikt, og når dagene kommer ut av balanse, kommer også stresset og uroen. Jeg tålte mer før, så jeg tror dette er en reaksjon på at vi mistet Nathali så brått og uforberedt.
Nå er jeg i konstant "alarm-beredskap" for følelsene og kroppen forteller meg ofte "det verste" før fornuften får koblet seg på. Det er slitsomt å ha det slik, men jo mer jeg lærer om hvordan kroppen prøver å håndtere traumatiske opplevelser, jo mer forståelse får jeg for at ting er som det er. Når jeg vet at det er en naturlig reaksjon blir det ikke så farlig, og jeg klarer å leve med det i hverdagene.
Når jeg skriver dette nå, ble jeg veldig oppmerksom på at jeg skriver jo om det språket følelsene snakker. Det språket alle kan, men som allikevel er vanskelig å forstå. Jeg begynte med å skrive at jeg var mye stresset og urolig, og jeg regner med at du som leser også har kjent på dette. Det føles enda enklere dersom årsaken til stresset er noe helt konkret som jobb, tidsfrister, kjøre barna hit og dit eller andre ting som alle kjenner seg igjen i. Men en ting er å snakke om hvorfor man er stresset og urolig. Det blir noe annet når man skal begynne å beskrive hvordan det føles på innsiden. Hvor ofte har du kjent etter hvordan selve kroppen din reagerer? Eller hvor ofte har du klart å sette et klart skille mellom hva som er tanker og hva som er følelser?
Jeg er en av dem som har vært utrolig god til å le av det som er vanskelig. Ikke fordi det er morsomt, men fordi det har fungert bra for å løse opp spenningene som setter seg i kroppen når det er noe jeg ikke har taklet. Det er også en fantastisk måte å styre inn på noe som føles tryggere fordi en blid person blir oppfattet som sterk. Dette reaksjonsmønsteret er fremdeles tilstede i visse situasjoner, men da er det mer et resultat av at det er så godt innarbeidet i meg, eller at jeg faktisk kan le av det som skjer. Nei, jeg har ikke sluttet å smile og le, og det er jeg veldig takknemlig for.
En annen ting jeg også er god på, er å "flykte". Jeg liker ikke sitte stille når følelsene kommer for fullt. Jeg må bevege meg og prøve å finne på andre ting som får tankene over på noe annet. Jeg flykter fra følelsene ved å flytte fokus... Dette høres nok kjent ut for mange og jeg er ganske sikker på at de stedene vi bekymrer oss mest er i bilen eller i senga, Der slipper vi ikke unna tankene med å gjøre noe annet, Vi er låst og grublingen, uroen og stresset får virkelig utfolde seg. Blir det for ille, velger vi å ta en pause eller stå opp. Helt naturlige og fornuftige valg siden vi ikke ønsker å utsette oss selv for dette, men det er allikevel en form for flukt.

Men hva skjer dersom man ikke klarer å tenke på noe annet, snakke det bort, le eller flykte? Helt riktig...følelsene tar over kontrollen og sørger for at du virkelig får kjenne i hele deg hvor "ille" det er.
Jeg er en av dem som har trodd at psykologer spør "hva føler du nå", og så må jeg fortelle hva jeg føler ut ifra en spesiell episode. Men det er jo ofte det som er årsaken til at alt bare blir kaos. Man vet ikke hva man føler, tenker og opplever, og det er ihvertfall ikke mulig å sette ord på det uten at det høres dumt ut. Jeg har også opplevd følelsen av ikke å føle noe som helst, bare fullstendig tomhet og likegyldighet. I ettertid kan jeg se at dette er vel en av de aller verste følelsene jeg har opplevd, siden jeg bare eksisterte uten å ha kontakt med meg selv. Det var da jeg helt bevisst og målrettet begynte å lete etter de små gode øyeblikkene. Etterhvert ble de flere og flere, og tomheten ble fylt opp dråpe for dråpe. Jeg fikk rett og slett tilbake kontakten med mitt eget liv!!
Det er godt at det finnes terapeuter for sånne som meg som ikke er flinke til å beskrive det indre livet med ord. Ja, jeg gjør det her på bloggen, men det er annerledes å si ting høyt til noen andre. Da må jeg plutselig passe på hvilke ord jeg bruker, se an situasjonen, lese kroppsspråk og ikke minst tolke tilbakemeldingene. Alt dette skal jeg gjøre samtidig som jeg skal snakke om noe som jeg kanskje ikke helt skjønner selv . Ikke rart vi synes det er vanskelig.
Jeg vet nå at følelser ikke er farlige i seg selv. De er skumle, overveldende og kan styre alt når de står på som verst, men de roer seg igjen. Det er når man ikke klarer å skille fornuft og følelser at man gjør dumme og kanskje farlige ting. Jeg tror sjalusi er en av de mest kompliserte følelsene man opplever siden det er så mange ulike tanker og følelser som opptrer samtidig, og man klarer rett og slett ikke skille dem fra hverandre.

For at jeg skal klare å skille hva som er tanker og hva som er følelser har jeg jobbet mye med det som skjer i kroppen. Når jeg forteller om noe, forteller også kroppen hvordan den opplever det som skjer. Jeg forteller med ord, den forteller med følelser og noen ganger kroppsminner. Hjernen lagrer opplevelser som kroppsminner i tillegg til det vi husker og disse kan dukke opp i situasjoner som trigger opplevelsen som er lagret.
Når jeg blir redd, kan det virke merkelig for andre at jeg får fullstendig panikk i en situasjon som egentlig ikke er så farlig i seg selv. Når jeg etterpå forteller at vi har opplevd den verste frykten noen kan tenke seg ved å finne barnet vårt livløs, utføre gjenopplivning frem til ambulanse og helikopter kom, satt 2 timer i bil i uvisshet og til slutt fikk den vonde beskjeden om at vi hadde mistet henne...Ja, da blir jeg møtt med forståelse for at redsel ligger lagret i kroppen min på en helt annen måte enn for de som ikke har opplevd å være så redde. Folk skjønner plutselig at dette er en reaksjon som jeg ikke velger selv og de kan komme med egne eksempler fordi de kjenner igjen mekanismene.
Tro det eller ei, men da snakker folk om følelsene uten at de er redde for å føle seg rare eller dumme. Dette er fantastiske samtaler som gir meg enormt mye, så tusen takk til de av dere som har tort å åpne dere sammen med meg!!

Dessverre finnes det bare ett eksemplar av min terapeut, men jeg håper allikevel jeg kan dele en liten setning som har fått stor betydning for meg.
Når noe blir vanskelig og ordene stopper kommer gjerne spørsmålet hennes: Hva skjer med deg nå, kan du beskrive hvor det sitter i kroppen, hvordan det kjennes ut osv. Hun spør ikke hva jeg føler. Hun vil høre historien fortalt "fra innsiden", og det er nyttig for meg å klare å legge merke til hva som skjer. Når jeg må kjenne etter hvor i kroppen følelsene sitter blir jeg også mer bevisst på det som skjer. Det kan være fryktelig kaos når det står på, men etterpå kan det være enklere å se hva som skjedde. Jeg oppfordrer deg derfor til å prøve å kjenne etter hva som skjer i kroppen neste gang du havner bakerst i køen og skjønner at du vil komme for seint til en viktig avtale. Kanskje du vil oppleve å kjenne at du også lever et aktivt og ekte liv på innsiden som du blir nysgjerrig på istedenfor å bli frustrert over? Kanskje du vil finne ut mer om reaksjonene dine, følelsene og alle de rare tankene som er deg...
Det jeg er mest takknemlig for når det gjelder denne måten å kjenne etter, er at jeg har blitt utrolig glad i hjertet mitt. Når sinne, frustrasjon, stress og negative følelser raser rundt i kroppen, kan jeg legge hånden på hjertet og søke ro. Jo mer jeg bruker dette bevisst, jo mer skjønner jeg at det ikke finnes vonde følelser i hjertet. Jo, det er fylt med sorg, smerte og lengsel, men det er fordi jeg har opplevd noe vondt. Det er fylt med kjærlighet som lengter å bli gitt bort. Den som har opplevd dyp kjærlighetssorg vet at det kan føles som at det stikkes kniver i hjertet. Det er smertefullt, men hjertet er ærlig og forteller deg at det er rom for disse følelsene også. For meg er hjertet det eneste stedet i kroppen der jeg møter medfølelse når jeg har det vondt. Det er ikke dømmende, det forteller meg ikke at jeg ikke er verdt noe, og det er aldri sint på meg. Disse følelsene sitter andre steder i kroppen, ikke i hjertet! Når jeg vet at alle de gode øyeblikkene, tankene og minnene sammen med Nathali er lagret her, er det godt å kunne oppsøke den gode følelsen når jeg trenger noe godt.

Det var nok en grunn til at den lille jenta vår etterlot seg hjerter overalt. Hun minner oss på hvor vi kan finne henne når vi trenger å føle nærhet...

Kanskje du som leser ikke skjønner så mye av det jeg har skrevet, men det er ikke så rart. jeg har nemlig prøvd å sette ord på følelser, og det er jammen ikke lett!!!

Ønsker deg gode stunder der du kan kjenne at de gode følelsene er tilstede i kroppen, men også i hjertet.

Klem fra Bente



Alle bildene er av samme skulpturen "Maskebærerne" som er laget av billedhuggern Hilde Mæhlum.
Denne står på torvet på Notodden og utrolig fascinerende. Den har en unik egenskap ved at blikket følger deg rundt.... For meg er den like mye en bekreftelse på forskjellen mellom ytre fasade og indre liv.