Det jeg ikke fikk sagt...

 

Denne gangen har jeg utfordret meg selv litt ekstra. Hvis du vil lytte til at jeg leser, kan du trykke HER 

Kjære deg...

Noen ganger er det helt umulig å forstå hjernen.
Nå sitter jeg her med hodet fullt av tanker som jeg vil dele med deg, men jeg har brukt 3 timer av livet mitt på å finne de få ordene som skal starte innlegget.

«Nå må du ikke gjøre det så komplisert for deg selv, Bente. Du kan jo bare begynne å skrive»

Jeg kjenner igjen stemmen, og det føles utrolig godt med den lille korrigeringen på min prioritering om hva som er mest viktig akkurat nå.

Dette er et veldig personlig innlegg, men jeg tror allikevel at du kan kjenne deg igjen i noe av det jeg skriver, enten det handler om vennskap, sorg, eller ulike følelser, tanker og reaksjoner.
Jeg håper du vil sitte igjen med noen tanker du ikke har tenkt før, og at du oppdager nye og fine ting ved deg selv og andre.

Stemmen som hjalp meg videre tilhørte en mann som har vært en viktig brikke i både mitt og Jarles liv siden vi var ungdommer.

Vi har venner, vi har nære venner, men vi hadde bare en eneste Runar.
Nå må vi fortsette livet uten han..

Begravelsen var like spesiell som mannen.

Jeg visste at han hadde fortalt hvordan han ønsket den skulle bli, men den ble nok enda finere og varmere enn han kunne sett for seg.
Runar skjønte ikke selv hvordan han påvirket andre rundt.
Hvis vi prøvde å fortelle det, kunne han svare: «jeg er bare en enkel sjel som tenker at alle mennesker er like mye verdt. Vi må jo være snille med hverandre»

Han hadde valgt presten selv, og visste at preste-kameraten og familien ville gi den ekte historien om livet hans og hvem han var. Runar var en person man ble glad av å være sammen med.
Ingen var i tvil om hvem det ble snakket om. Det var latter og tårer om hverandre og jeg husker jeg tenkte: Herlighet så heldige vi er som fikk være vennene hans i så mange år..

Det var veldig godt å sitte sammen med gode venner på minne-samværet etterpå.
Når de åpnet opp for alle som ville dele minner om Runar, kjente jeg at dette ville bli en utfordring.

Jeg kan nemlig få et enormt sterkt behov for å takke mennesker som rører hjertet mitt på en eller annen måte. Hjertet bryr seg ikke om det er kjente eller fremmede, og det forventer ikke å få svar. Det vil bare fortelle et annet menneske at de har gjort noe godt.

Jeg kjente igjen følelsen som bygget seg opp i kroppen..
Jeg var nødt til å takke Runar for alt han var og alt vi hadde opplevd for aller siste gang…

Hjernen kjente også igjen disse følelsene og minnet meg på hvorfor jeg ikke hadde skrevet tale på forhånd. Jeg ville ikke klare det! 

Jeg kunne ikke sette meg selv i en situasjon der jeg kanskje brøt fullstendig sammen foran alle som var der. Hva ville de snakke om etterpå? 

Det viktigste var jo at jeg hadde sagt alt til Runar når han levde..
Jeg satt en stund og ventet på at det ville roe seg, men plutselig skjøt det opp en kraft som jeg ikke klarte å stoppe.

Jeg måtte gjøre det!!!

Det gikk ikke så bra...

Jeg har nok en gang erfart hvor lett det er å «miste seg selv» når følelsene er sterkere enn evnen til å tenke klart og fornuftig.
Hadde jeg stoppet opp et lite øyeblikk og blitt oppmerksom på hva jeg holdt på med, kunne jeg kanskje fått tid til å samle meg. Men det klarte jeg ikke.

Etterpå fortalte folk at de hadde forstått hva som skjedde, og noen sa akkurat de ordene jeg trengte å høre: «Det var hjertet ditt som snakket, Bente».

Det er utmattende å kjenne på sorg, og søndagen etter begravelsen fikk jeg enormt behov for å se sjøen. Jeg vet av erfaring at det er et godt sted når hodet trenger ro, og kroppen ber om å få hvile.

Mens jeg satt på svaberget og kikket ned i vannet, følte jeg plutselig en helt spesiell indre ro. Tankekaoset stilnet og jeg kunne kjenne pusten helt ned i magen..
Hjertet åpnet seg og fikk god plass til å romme alt som fylte det.
I det øyeblikket var jeg veldig tilstede i meg selv, og det var befriende og godt.

Et øyeblikk varer ikke lenge, og selvfølgelig kom tankene om den «mislykkede talen».
Forskjellen nå og tidligere, var at nå kunne jeg møte den med åpenhet og nysgjerrighet.
Hva var det som skjedde egentlig?
Hvordan er det mulig å miste kontakten med seg selv?

Stopp litt nå…    Hvem sier at «jeg mistet meg selv»?

Det stemmer ikke.. Jeg var der, og jeg pratet om Runar foran alle menneskene. Jeg var tilstede både fysisk og mentalt.

Jeg stod der som et levende og innholdsrikt bibliotek som inneholdt alt jeg har opplevd sammen med Runar.
Jeg ble overveldet av alt som dukket opp, og jeg mistet evnen til å sortere og velge ut noen få, fine ord fra millioner av tanker, følelser og opplevelser som var lagret gjennom et langt og spesielt vennskap.

Nei, jeg mistet ikke meg selv.. Jeg var meg selv!

Jeg var den ekte, ærlige og uperfekte Bente som Runar kjente så godt.
Det var alltid trygt og naturlig å være seg selv sammen med han.

Nå forstår jeg at jeg ikke ville oppdaget dette hvis jeg hadde hørt på tankene om at jeg ikke ville klare å snakke om han.

Jeg vet ikke hva alle andre tenker om fremføringen min, men jeg tror Runar ville smilt.
«Endelig! Du må ikke være så opptatt av hva andre mener om deg.. Du må være deg selv». (oversatt fra Runar’s: «Du må være dæ sjøl!»😉 )

Jeg avslutter med noen flere av Runars’s ord:
«Du tenker altfor for mye du, Bente.. Nå må du blåse ut med litt Motörhead!!

Tusen takk for alt du var, kjære gode Runar. Vi savner deg…

Nå blir det Motörhead !!!