Noen ganger møter jeg mennesker ett kort øyeblikk og etterpå kan jeg sitte og fundere på hva var det som skjedde.. Hva var det med det mennesket som gjorde så enormt inntrykk? Hvorfor sitter jeg igjen med en god følelse og bare ønsker å være sammen med personen litt lenger..
Hva var det som fascinerte meg så inderlig?
Når jeg opplever slike møter med mennesker og tenker over det etterpå, viser det seg gang på gang at dette handler ikke om utseendet til personen. Det er ikke det jeg er opptatt av. Det er noe annet som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Det kom fra innsiden og traff noe i meg.
Er det dette som kalles karisma og utstråling? Dette udefinerbare som bare er der uten at man kan sette ord på det. Hva er det som skjer egentlig? Hva er det som gjør en person så spesiell?
Jeg har inntrykk av at karisma brukes stort sett om store ledere, artister og andre viktige personer. Det gjør jo at vi som har vanlige, trauste og kanskje kjedelige liv ikke kommer inn under dette. Men er det sånn? Hvorfor kan ikke vi også tenke på dette som en unik mulighet til å oppnå noe i livet vårt som også vil være bra for andre? Hva om vi leiter etter disse menneskene blant de vi faktisk møter?
Hvorfor ønsker ikke alle å fokusere på det istedenfor et ytre utseende som til og med falmer og rynker seg etter å ha passert 40...?
Vi ser forskjellige ut alle sammen, og noen tror faktisk de er "født med" naturlig karisma og utstråling fordi de er innenfor det man oppfatter som pene mennesker. Et pent ansikt, en flott kropp og kanskje en livsstil som oser av vellykkethet. De tar seg frem i livet i troen på at dette er noe som henger sammen. De har ikke skjønt at dette kommer fra innsiden av mennesket, fra hjertet og hjernen. Jeg tror alle har karisma inni seg, men det er utstrålingen som gir den liv. Den er forskjellig fra menneske til menneske fordi det er personligheten som kommer frem. Jeg kan ikke ha lik utstråling som den som sitter ved siden av meg. Det er øyet som ser, kontakten som oppstår og følelsen den andre sitter igjen med som avgjør det.
Jeg har aldri opplevd denne følelsen kun ved å se på en person som en slags fotomodell. Jeg må oppleve bevegelsene, stemmen, ordene og holdningene og tilstedeværelsen. Jeg kan selvfølgelig se at mennesker er pene og bli misunnelig, men etter å ha tenkt en del på dette de siste dagene har jeg kommet frem til noen tanker som jeg skal prøve å ta med meg videre.
Tenk om vi mennesker hadde hatt som mål å opptre på en slik måte at andre oppfattet oss som personer som strålte og hadde dette ekstra som var så godt å møte? Tenk om vi kunne fokusere på at vi skulle gi noe til andre ved å gi det beste av oss selv..
Er det mulig å tenke at vi skal vise at vi er utrolig spesielle på innsiden, og at det ytre bare er en innpakning i forskjellige "gavepapir" rett og slett fordi vi er gave til de rundt oss?
Er det mulig å tenke at ikke alle liker "rosa" innpakningspapir, papir med reklame eller en ferdig gaveeske i gull? Jeg liker å gjøre noe spesielt med gråpapir for eksempel. Noen ganger har jeg til og med stått med strykejern for å rette ut et papir som har blitt krøllete... Gaven mister ikke verdien av den grunn. Den kan faktisk bli mer personlig og spennende.
Jeg tror at alle mennesker har dette i seg, men vi blir hemmet av at utseendet "løper foran oss". Det tar bare få sekunder for andre å gjøre seg opp et inntrykk, så vi har dårlig tid...
Dersom vi ikke vet noe om en annen person tror vi gjerne det beste om folk. Det vil si, vi gjør det dersom personen ikke skiller seg nevneverdig ut utseendemessig, dersom vi selv har kontroll på situasjonen og at vi føler oss trygge på oss selv.
Så fort vi oppdager negative trekk, legger vi mest merke til det og dette inntrykket er vanskelig å forandre. Vi blir usikre når vi oppdager at vi ikke snakker samme språk, at verdiene er altfor forskjellige eller at vi blir redde for ikke å være gode nok i oss selv. Jeg tror at vi mennesker alltid er på vakt mot farer, og dersom en negativ følelse dukker opp, er vi på vakt for hva som kan komme...
Er det mulig å ha med seg dette i tankene når jeg møter andre mennesker? Kan jeg tenke og øve meg på at jeg ønsker å møte mennesker på en god og ufarlig måte. En måte som gjør at de sitter igjen med et inntrykk av at jeg gir dem god energi, trygghet og at deres møte med meg har vært godt. Kan jeg ha som mål å skape gode relasjoner til andre mennesker ved bare å være meg?
Jeg liker tankene rundt dette, men tenker innimellom at dette høres utrolig flåsete og voldsomt ut. Når disse tankene kommer, tenker jeg på noen av de menneskene som virkelig har dette i seg. Mennesker som har påvirket meg og fått meg til å ønske at jeg også kan finne denne indre kraften som kan gjøre noe spesielt med andre.
Jeg vet det er mulig, for den britiske psykologiprofessoren Richard Wiseman har forsket på effekten av karisma:
Hans testpersoner begynte ubevisst å etterligne både kroppsspråk og ansiktsuttrykk til de personene de oppfattet som karismatiske.
Når testpersonen endret sitt eget kroppsspråk, gav dette en avledende og positiv effekt på testpersonens følelser.
Med andre ord, den karismatiske persons kroppsspråk fikk testpersonen til å skifte fysiologi og dette førte til at personen følte seg mer vel... Voila!
Professor Wiseman sier: ”Helt generelt vil mennesker med en nær og positiv kontakt til deres egne følelser også kunne frembringe positive følelser i andre mennesker. Det er den andres følelsesmessige nærvær, som gjør at vi føler tilstedeværelsen, og at den andre blir oppfattet som meget karismatisk. Karismatiske mennesker hjelper oss altså med å kunne like oss selv.”
Det som er så flott når det gjelder karisma, er at det styrker deg uten å gjøre andre mindre. Det er fordi det er en slags “personlig makt”, som ikke tar styrken bort fra andre, men gir deg og dem muligheter til å oppnå en likeverdig flott opplevelse der begge vokser som mennesker.
De menneskene som oppleves som karismatiske har en spesiell evne til å få andre til å føle seg betydningsfulle. De er ikke opptatt av de selv skal være det. De får andre til å vokse....
Når jeg har skrevet dette innlegget har jeg samtidig følt en veldig motivasjon for å prøve å endre tankemønsteret mitt. Jeg ønsker virkelig å prøve å fokusere på andre ting enn jakten på skjønnhets-idealet. Jeg vil mye heller fokusere på utstråling, karisma og tilstedeværelse. Så får jeg se da om dette er mulig...
En ting har jeg i hvert fall lært ved å skrive dette...Når jeg har tenkt på disse spesielle personene har utseendet blitt redusert til øyne, blikk, smil, kroppsspråk og ord. Jeg tror allikevel det viktigste handler om empati,varme og inderlig tilstedeværelse. Det har ikke vært i mine tanker om personen har veid for mye eller for lite, hvilke klær h*n går i, penger eller andre "symboler".
Kanskje du også vil bli overrasket når du tenker etter hvem du oppfatter som karismatiske, som stråler av god energi?
Jeg tror det, og jeg er ganske sikker på at dersom du forteller dette til den personen så vil du gi et av de flotteste komplimentene et menneske kan få...
Dette innlegget er et resultat av et møte med en ung mann som solgte bladet =Oslo på Karl Johan. Dette bladet selges av sosialt utstøtte, fattige, rusmisbrukere og andre vanskeligstilte. Jeg snakket ikke lenge med han, men ble sittende å tenke på han på bussen hjem... Det var noe helt spesielt med han, og han ga meg et flott øyeblikk...Nå skal jeg ut og lete etter flere "forbilder" slik at jeg kan ha flere å lære av...
Stor klem fra Bente
