Translate

søndag 30. august 2015

En reise i livet...

Kjære deg...

Nå er det lenge siden jeg har postet noe, men etter å ha fått spørsmål om ikke jeg kan skrive litt igjen, kjente jeg på gleden over kanskje kunne gi noe til noen andre selv om dagene er tøffe. Det er en fin måte å skifte fokus.
Dette ble visst ganske langt, men jeg måtte ha med alt.

Jeg er fortsatt mye i hagen og blomstene gir meg ro, men også utfordringer. Jeg har en klatrerose som måtte bindes opp, og den fortalte meg at buddhismen har rett i en ting ihvertfall: Lidelse finnes! Ikke bare de store lidelsene som berører selve livet eller sykdommer, men de finnes også i hverdagen. De små tingene som gir oss en følelse av ubehag eller motvilje på en eller annen måte. Jeg kunne selvfølgelig klippet ned rosen og unngått alt sammen, men jeg tålte smerten det var å bli rispet opp av alle tornene, og jeg håper til og med at den blir enda større og finere til neste år.

Jeg er igrunnen ganske flink til å håndtere normale kroppslige ubehag siden jeg ikke har noen sykdom som fremkaller smerter, men jeg er ikke like god på det som skjer med tanker og følelser.
Når jeg skader meg fysisk vet jeg hva som er årsaken, jeg vet hvor det gjør vondt og jeg har kunnskap og erfaring som kan gi meg en pekepinn på når jeg blir bra igjen.
Dette er igrunnen en ganske enkel del av livet som vi ikke tenker så mye over, og hvis det samme gjaldt vonde følelser, ville de kanskje blitt enklere å forholde seg til. Vi vet jo ofte årsaken, vi kan kjenne igjen følelsen og hvor det sitter i kroppen, og vi kan si at denne følelsesbølgen vil roe seg igjen. Stikker jeg meg på en torn gjør det fryktelig vondt med en gang, men jeg vet det går over. Men hvis noen sier noe for å såre meg. kan de små ordene bli med resten av livet, og skylle over meg som en ny bølge dersom det dukker opp en trigger,

Jeg gjør mange øvelser som skal hjelpe meg å akseptere og romme det som kommer, men det krever at jeg har fokus nok til å stoppe opp. Det er ikke så lett å snu et godt innarbeidet mønster, men jeg prøver, og det er det dette innlegget handler om.

For to år siden skrev jeg et innlegg om tunnell-angsten, og hvordan vi valgte å kjøre utenom. (Du finner det HER) Det kan være vanskelig å godta at livet plutselig tar en annen retning, men det kan føre til at man oppdager nye ting man ellers ikke ville sett. Man gjør nye erfaringer og det kan gi den unike, personlige og verdifulle styrken man trenger for å komme seg videre.
Og det er nettopp det som har skjedd for meg. Jeg har kommet et skritt videre, og nok en gang kan jeg takke tunnellene for det...

Jeg har tidligere skrevet om at vi ville kjøpe oss en liten campingvogn, og det førte også til noen tanker om hvordan vi opplever livet. Mulig det høres litt merkelig ut for nye lesere, men du finner det HER.

I sommer skulle vi til Nordkapp, og de som har reist endel i Norge vet at landet vårt består av mye fjell. Noe bildene fra turen beviste ca 500 bilder av ..fjell ;-)! Siden det fungerte greit å kjøre utenom de lengste tunnellene var jeg sikker på at det ville bli en flott tur siden jeg klarte meg greit gjennom de andre. Men har du tenkt på hvor enormt krevende det er å tåle og stå i noe du egentlig ønsker å flykte fra? Man tenker kanskje ikke så mye over det i dagliglivet, men det kan være enormt utmattende å prøve å overbevise seg selv om at alt er bra når kroppen reagerer på noen signaler som betyr fare.
Jeg har lært endel om dette, men på denne turen fikk jeg et nytt "bilde" på hvordan vi bevisst eller ubevisst kan flykte fra vanskelige følelser. Og dere vet jo at jeg elsker slike bilder som hjelper meg å se ting på nye måter ;-)

Vi hadde kjørt langt og begynte å bli slitne. Når man er sliten tåler man også mindre og det er fristende å velge alternativer som krever mindre energi slik at man føler at det er en viss balanse. Det kom selvfølgelig en tunnell, og lettelsen var stor når gps og kart fortalte at det var en veg på utsiden som ville komme inn på hovedvegen lenger nede. Ahh, så utrolig deilig å slippe unna!!
Har du noen gang tenkt over hvor "oppfinnsom" du er når det dukker opp tanker og følelser som er ubehagelige? Jeg har levd i mange år, og har fått erfaringer som forteller meg hva som virker og hva som ikke virker. Noe som pleier å virke, er å prøve å unngå det man ikke ønsker kontakt med. Jeg sier ikke at det virker og at man finner ro, jeg sier: prøver å unngå..

Nå vet jeg at det kan være en forferdelig dum måte å løse problemet på, for nå har jeg erfart at det kan føre til mye verre ting enn å møte det man frykter.
Tilbake til kjøreturen vår.. Etter å ha kommet litt inn på vegen, skjønte vi at dette var noe av det dummeste man kunne gjøre når man kjørte rundt med campingvogn. Vegen ble smalere og det hadde gått ras ut i vegen med både steiner og trær. På den andre siden var asfalten begynt å brekke av kanten siden massen under var borte, og det var rett ned i noe jeg ikke engang torte å se på. Det var ikke noe alternativ å begynne å rygge innimellom dette, så vi kjørte på med hjertet i halsen og ba en sterk bønn om at vegen ikke skulle være stengt i enden.
Denne hendelsen var veldig skremmende, og jeg kan forsatt se for meg trærne og steinene som fortalte at det var et farlig område, og jeg kan kjenne frykten for at vi skulle komme for nær kanten slik at den ville gi etter.
Det gikk heldigvis bra og vi kom oss ut.

Men hva skjer når man velger alternative veier for å håndtere vanskelig følelser? Vet man at man velger en trygg og sikker veg, eller tar man sjanser når trykket blir så stort at man ikke holder ut lenger.
Kombinasjonen campingvogn og smal veg ble et bilde på at når man sitter med tanker og følelser for seg selv blir det veldig trangt og innestengt, Det er ikke rom for noen andre og man kan ikke snu noe sted. Man må rett og slett bare følge veien selv om man ønsker at man kunne rygge tilbake til tryggheten. Men, er man alene er det heller ingen til å dirigere...
Trærne og steinene som hadde rast ble et symbol på alle hindringene som dukker opp underveis. Kanskje den vonde følelsen kom fordi du hadde møtt et menneske tidligere på dagen som hadde sagt noe sårende for mange år siden. Jo mer du tenker etter, jo flere ting dukker opp. Du tenker på andre episoder som ligner, du kjenner kanskje på sinne eller sorg som kan være vanskelig å håndtere, kanskje du føler deg dum og svak fordi du ikke klarer å tenke at det bare er en liten bagatell og la være å bry deg, slik "alle andre" ville gjort. Dette er et hverdags-eksempel, men jeg vet også at det kan være fristende å "lindre vonde følelser" med ulike former for rus, overtids-arbeid eller overtrening dersom det hjelper, men da kan det bli større ras og hindringer. Da kan det gå utover familie, jobb, økonomi, helse osv..
Hindringene ligger et eller annet sted, og du må komme deg forbi på en eller annen måte.
En slik "kjøretur" kan bli forferdelig tøff, og når du kommer til det stedet der asfaltkanten mangler fast dekke under, kan tankene om at du mister fotfestet og ikke klarer mer, komme...

Dette ble en strabasiøs ferd, så jeg kan jo ikke stoppe når de verste tankene jobber for fullt. Det ville vært dårlig gjort av meg. Derfor...
Det finnes HÅP!!

Dagen etter skulle vi kjøre videre og da merket jeg hva som hadde skjedd.
Jeg var sikker på at vi skulle nå målet vårt, og vi skulle kjøre inni tunnellene så sant det ikke var en stor og trygg veg utenom. Jeg ville fortsatt kjenne på frykten, men samtidig var det en viss trygghet i å vite hvor lang den var og at den kanskje var laget for vår sikkerhet.
Som en avslutning på denne historien vil jeg ta med den største og beste oppdagelsen.
På den smale og utrygge vegen var man helt alene og måtte klare seg selv. I min jakt på trygghet inni tunnellen begynte jeg å fokusere på alle sos-telefonene. Jeg registrerte hvor tett og synlige de var, men hang meg opp i en ting. Hva stod SOS for? Jeg visste at det er et nødsignal, men ikke hva bokstavene betydde. Mens jeg satt og grublet kom det mange tanker om ulykker, så jeg måtte ut av det på en eller annen måte. Kunne jeg finne noen gode ord som erstattet nød-tankene?
Etter å ha tenkt litt dukket de opp: Sikkerhet og Støtte!!!

Alle mennesker opplever at det dukker opp vanskelige og vonde følelser innimellom, men det finnes noe i oss som avgjør hvordan vi møter det. Jeg tror ikke det finnes løsninger som visker bort det vonde, så det ER tøft å forholde seg til det som er ubehagelig, smertefullt og vanskelig.

Jeg vil derfor minne deg på at dersom du klarer å stoppe opp et øyeblikk, kan du ta noen valg som kan forandre måten du møter det på. Kanskje du kjører ut på den smale sideveien uten å egentlig registrere det og oppdager det når hindringene dukker opp. Pust rolig.. det er åpent når du ønsker å komme ut igjen. Du har full mulighet til å velge noe annet neste gang, eller du kan fortsette slik du gjør. Det er ditt valg.

Hvis du er redd og sliten fordi dette er krevende og utrygt, kan du velge en annen veg. Den kan være enda vanskeligere, men den kan være bredere og rettere. Du kan velge å møte det som er vondt. Kanskje du ikke orker å tenke på det engang, men du bestemmer selv hvor lang denne "tunnellen" er. Kanskje den ikke varer lenger enn noen sekunder, men det kan være mye tøffere enn de andre alternativene Du vil ikke bli stengt inne i den, for det er en stor og lys åpning i andre enden.

På samme måten som jeg er redd for ulykker inni tunnellene, kan det føles veldig farlig å skulle møte det som er vondt. Hva om det skjer noe og jeg ikke kommer ut av det, hva hvis tankene setter seg fast, det dukker opp vonde bilder eller jeg ikke får puste?
Det er da du ser at den vanskeligste veien er den som er sikret best.. SOS-telefonene!
Har du god og trygg familie eller venner, kan du kontakte dem for å kjenne Sikkerhet og Støtte. Kanskje dere er to som trenger det samme og kan lage en avtale som gjelder begge veier? ( kan bloggen brukes som en åpning for en slik samtale, får den en funksjon utover det jeg skriver)
De som ikke har noen å snakke med, vil alltid ha denne tryggheten i de ulike hjelpetelefoner som finnes. (oversikt finner du HER) Der sitter det mennesker som ønsker å være tilstede for deg for å gi trygghet, sikkerhet og støtte i en vanskelig situasjon.

Det ville ikke være bra å skulle møte alle vonde følelser på disse måtene, og da finnes det en veg til som går utenom. Det er den alternative ruten som kanskje tar litt lenger tid, men som føles trygg fordi det er god plass til å stoppe opp litt, det er mulig å se lenger enn bare det som er rett foran, og den er fin å oppleve sammen med noen andre. Jeg opplevde denne for 2 år siden, og den vil alltid være der når jeg trenger å se klart...

Når jeg skriver om mine tanker, høres det ut som jeg har vært på tur alene. Det ville ikke vært mulig.
Jeg vil derfor rette en stor takk til mannen min, Jarle som var sjåfør tur/retur Nordkapp.. med campingvogn bak og ei til tider utfordrende kone ved siden av :-) Takk for en flott tur!!

Med dette ønsker jeg deg en god tur videre i livet. Norge har mange fjell, mens livet har mange utfordringer. Det er ikke nødvendig å bestige alle toppene dersom du finner glede og ro med å sitte på en liten stein...



Varm klem fra Bente






4 kommentarer:

  1. Så fint skrevet, kjære Bente ❤️
    Jeg kjenner meg veldig igjen..

    God klem fra Linn ❤️

    SvarSlett
    Svar
    1. Så koselig å høre fra deg, Linn
      Tusen takk.
      Varm klem og beste ønsker til deg og dine

      Slett
  2. Fantastisk bra skrevet ! Rikt illustrert og tanker og erfaringer vi alle kan ta med oss ! 👏👏👏

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, kjære Aud.

      Gleder meg veldig til vi skal ha en laang prat om livets "smale veger" og "tunneller".
      varm klem

      Slett