Translate

torsdag 1. januar 2015

Det finnes håp...

Kjære deg...

Nå har vi startet på 2015, og jeg vil aller først si Godt Nytt År til deg som leser. Jeg sier dette fordi jeg faktisk ønsker at du skal få oppleve noe godt i året som ligger foran oss. Vi er mange som håper på nye muligheter og ønsker at livet skal bli bra.
I dag har jeg sittet og lest hva folk har skrevet når de har tatt et tilbakeblikk på året som har gått, og jeg blir påvirket av de som er ærlige og sier at det har vært mange utfordringer underveis, og at de takker menneskene rundt for støtten. Det føles så ærlig og naturlig, for jeg tror de aller fleste har kjent på det samme. Vi snakker jo tross alt om 365 dager, og selvfølgelig skjer det mye i denne tiden. Jeg har nok en gang fått bekreftet at utfordringer og vanskelige ting er en del av livet til oss mennesker. Det er det som er naturlig, ikke et liv der man bare opplever at livet er en eneste stor fest. Jeg liker å omgi med med ekte mennesker, og da må jeg også forholde meg til det de har følt er vanskelig.
Det er dette jeg føler for å si noe om nå, for jeg vet at det finnes mennesker som ikke har hatt et godt år.
Hvordan ville du reagert dersom du møtte et menneske i dyp krise som sa at livet hadde rast fullstendig sammen. Kanskje du ikke kjente forhistorien engang, men fikk servert denne setningen fordi du spurte om hvordan det gikk. Hva ville du sagt? Noe må man si, for man kan jo ikke være stille eller forlate personen, men tankene arbeider kanskje ikke fort nok til at du finner ordene.
Jeg opplevde å komme i denne situasjonen, og det har gjort noe med meg etterpå. Forskjellen på meg og mange andre er at jeg har brukt de samme ordene om mitt eget liv, og da handlet det om mye mer enn bare ord om at jeg ikke hadde det bra. Jeg har kjent hvor ille det kan være, og disse følelsene kom tilbake når jeg skulle prøve å finne ordene som kunne trøste.

Jeg rakk nesten ikke tenke, for plutselig dukket det opp et ord og et bilde..Jordskjelv. Et enormt følelsesmessig jordskjelv som hadde rammet dette mennesket som jeg er så glad i. Et jordskjelv som hadde lagt igjen et liv i ruiner der tanken på fremtiden virket fullstendig håpløs.
Hva sier man for å trøste i en slik situasjon?
Jeg vet ikke hvorfor vi, inkludert meg selv ofte får behov for å si : "Det kommer til å gå bra, det ordner seg nok etterhvert, eller så ille er det vel ikke..se på alt det gode du har rundt deg". Det er ment som trøst og håp, men kan like gjerne få en betydning om at det den andre personen opplever ikke er så ille og at de bør ta seg sammen. Det føles naturlig i våre tanker fordi vi ikke sitter midt oppi det selv. Vi ser det fra utsiden og har allerede laget noen bilder om hva dette handler om ut ifra egne erfaringer. Disse har vi med oss i møtet med det andre mennesket, og de kan være avgjørende for hvordan vi takler det.
Vi har opplevd vårt jordskjelv ved å miste ungen vår, men kan jeg bruke noen av disse erfaringene dersom jeg møter en tenåring med dyp kjærlighetssorg, hvis jeg møter et menneske som har fått beskjed om at det har fått en alvorlig sykdom eller at noen har mistet jobben? Disse tre eksemplene er veldig forskjellge, men alle tre kan sitte med akkurat den samme følelsen av at livet rett og slett føles fullstendig håpløst, utrygt og fryktelig vondt. Kan jeg bruke mine erfaringer mot så forskjellige tema? Ja, det kan jeg!
"Bildet" som dukket frem er resultat av egne erfaringer og tanker, men det er et bilde du også kan se for deg, selv om du ikke har opplevd dyp krise.
Jeg så for meg en nyhetssending der det ble fortalt om et jordskjelv et annet sted i verden. Bildene viste hus i ruiner, redde og fortvilede mennesker og enorme ødeleggelser. Folkene hadde kanskje mistet det kjæreste de hadde, tryggheten og håpet. Det var så vondt å se og høre dem. Jeg hadde muligheten til å se bort, men jeg kunne ikke late som det ikke hadde skjedd, at det ikke var så alvorlig eller tenke at det ville ordne seg om ikke så lenge. Jeg hadde hørt om det, og derfor visste jeg om det.
På samme måten kan vi møte mennesker som forteller at livet deres har rast sammen. Vi må forholde oss til det som har skjedd, og følelsene de sitter med der og da. Ville du sagt til et jordskjelv-offer at h*n måtte ta seg sammen, at det var overdrivelser eller at alt kom til å bli bedre snart? Jeg tror ikke det...
Du ville kanskje sagt at det var vondt å se, at du synes synd på dette menneskene og at du egentlig ikke kunne sette deg inn i deres situasjon. Vi kan ikke påvirke hva andre føler og tenker. Vi må lytte til det de forteller og vise respekt for at det de sier er slik de opplever eget liv.
Men vi kan påvirke på en annen måte. Vi kan fortelle at innimellom ruinene kan det ligge verdifulle ting som ikke er skadet. Vi kan fortelle at vi skjønner at det ser håpløst ut å skulle bygge opp igjen livet på nytt, men at det er mulig dersom man gjør det i riktig rekkefølge. Man kan ikke bygge et nytt flott hus oppå en ruin og tro at det vil være nok. Man må faktisk fjerne det som er ødelagt bit for bit før man kan bygge nytt. Når man fjerner noe, kan man finne noe verdifullt som man vil ta vare på og bruke videre. Når "katastrofeområdet" er ryddet, må man planlegge hvordan man ønsker at det nye huset skal være, og til slutt kan man begynne å bygge, sten for sten, eller spiker etter spiker...
Dette høres kanskje voldsomt ut å tenke på når man møter noen i dyp kjærlighets-krise eller andre ting som egentlig ikke kan sammenlignes, men jeg er ganske sikker på at dersom du har lest det jeg har skrevet, så vil du kunne bruke det som kanskje treffer deg, på din måte. Kanskje ikke dette bildet passer for deg, og du tenker at du heller ville brukt et annet eksempel men da har jeg oppnådd det jeg ønsker..
Jeg ønsker at du som leser sitter igjen med egne tanker om hvordan DU ønsker å møte en slik situasjon, og om du kan finne bilder som hjelper deg dersom det føles vanskelig.
Jeg har skrevet dette med utgangspunkt i at jeg møtte en annen person, men underveis i prosessen har jeg også tenkt at kanskje en av dere som leser trenger å få en følelse av å bli sett fordi du er midt oppi noe vondt nå.

Jeg vet jo ikke hvem leserne mine er, men jeg sender en varm tanke til deg som trenger litt støtte. Er du en av dem som ser deg selv vandre trist rundt i ruinene etter livet som var, vil jeg bare si: Jeg tenker på deg og vet du har en stor jobb foran deg. Kanskje du må flytte en og en sten alene eller får fjernet store masser med hjelp av andre. Det er det bare du som vet..En slik ryddejobb kan være fryktelig tung, men du vil forhåpentligvis merke at du blir sterkere mens du holder på. Husk å lete etter det som fremdeles er helt og uskadet underveis i prosessen. Kanskje du finner sider ved deg selv eller andre som har blitt glemt eller lagt til side fordi du ikke hadde bruk for det tidligere. Ta vare på det, og ta det med deg som byggesteiner til det nye livet ditt...

Varm klem fra Bente