Translate

lørdag 30. november 2019

Skammens ansikt...


Kjære deg…


Det har gått 2 år siden forrige innlegg, men nå er tiden inne. Det føles som jeg starter helt på nytt, men samtidig er det en fortsettelse på livs-reisen min. Jeg skal være ærlig og si at det er skummelt, men jeg gjør et forsøk og håper det er bra nok..

Den siste tiden har jeg fått flere spørsmål om hvorfor jeg sluttet å skrive.
Når jeg ser tilbake, handlet det om at jeg skiftet fokus. De siste to årene har jeg prøvd meg ut i jobb, og istedenfor å fokusere på hvordan jeg skulle leve livet mitt, brukte jeg alle kreftene på å mestre arbeidslivet.

Jeg har vært utrolig stolt over å endelig klare målet jeg har hatt i mange år, og er dypt takknemlig for mulighetene jeg har fått og alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med underveis.

Når man går stort ut og forteller alle at man endelig har lykkes, kan fallet føles ekstremt smertefullt og kanskje det aller verste.. Skamfullt.
Jeg klarte det ikke..

Dette er det vanskeligste innlegget jeg noen gang har skrevet fordi jeg må kjenne på følelsen av skam når jeg skriver. Jeg kan ikke vente på at den skal gå bort, for den gjør ikke det. Den ligger der som en stor vond klump, den stikker dypt og den forteller meg at jeg ikke bør skrive om dette. Jeg føler meg naken, sårbar og redd. Allikevel har jeg bestemt meg for å gjøre det.

Jeg har fortalt deg mye om livet mitt tidligere og jeg har valgt å være åpen om sorgen over å miste den eneste datteren vår, og om å være psykisk syk. Det har vært tøft og vanskelig, men jeg har aldri vært redd for reaksjoner på samme måten som jeg er nå.

Tenk at det skal være vanskeligere å si at man ikke jobber, enn å fortelle om alt det andre som har skjedd.
Det skremmer meg at tanker og følelser kan få så stor makt over livene våre, og jeg har derfor bestemt meg for å undersøke hva som skjer når man tar et valg om å møte dem i full offentlighet.

Det er ikke alltid vi klarer å finne årsakene og bakgrunnen for at vi reagerer som vi gjør, og vi kan tro at vi ikke mestrer situasjoner fordi vi er svake, reagerer feil eller er unormale og annerledes enn alle andre. Sykdomsdiagnoser kan fortelle noe, men livet er mye, mye mer.
Jeg håper derfor at min lille historie kan hjelpe deg å tenke at skamfølelse kan føre til noe bra dersom du blir nysgjerrig på hva som skjer. Og kanskje oppdager du nye ting om deg selv.

I sommer skulle jeg på konsert. Jeg hadde allerede skaffet billett, og gledet meg enormt.
Det er fortsatt en av de tingene jeg oppsøker når jeg trenger å fylle opp med glede i livet.
De gir meg en følelse av frihet og jeg kjenner at musikken får meg til å ta deilige pauser i hverdagslivet. Jeg kan være 100% Bente.

Når det nærmet seg, ble jeg mer og mer stresset, og begynte å forberede meg på alle mulige scenario som kunne skje.
Hvem kunne jeg møte? (som om det er mulig å planlegge), hva skulle jeg svare når de spurte om hvordan det går? Skulle jeg fortelle hvorfor jeg ikke jobber, og hvor skulle jeg sette grensen for hvor mye jeg skulle si?

Når jeg gikk gjennom dette skjønte jeg hvorfor jeg nesten ikke hadde sett andre enn de nærmeste i tiden etter jeg sluttet. Jeg var redd for at folk skulle spørre hvordan det gikk med jobben, og jeg hadde ikke lyst til at noen skulle få vite hvor svak, mislykket og udugelig jeg var.
Istedenfor å fokusere på alle de gode tilbakemeldingene jeg hadde fått underveis og papirene som bekreftet at det ikke var helsemessig forsvarlig å fortsette, lyttet jeg heller til «stemmene» i samfunnet som ropte høyt at det ikke var bra nok.
Stoltheten ble byttet ut med følelse av selvforakt, verdiløshet og stor sorg over å havne i den gruppen som blir sett på som en belastning for fellesskapet, og det var vondt.
Jeg hadde gjort alt riktig, men JEG er feil.

Alle disse tankene gjorde at skammen fikk et tydelig ansikt, og den møtte meg i speilet.

Vi trenger å bli sett og bli bekreftet for å føle at vi har egenverdi.
Når skamfølelsen og den selvkritiske stemmen forteller oss at vi er feil, mindre verdt som mennesker eller føler at vi må skjule noe/ gjemme oss, prøver vi å finne måter å beskytte oss.
Vi har forskjellige måter å møte dette på, og noen ganger trenger vi hjelp til å se og forstå hva som skjer.
Jeg fikk derfor to oppgaver av terapeuten min, Malin, og de var veldig enkle i seg selv.

1. Jeg skulle reise på konserten og sende melding til henne når jeg var der.
2. Jeg skulle skrive et blogginnlegg der jeg forteller at jeg ikke er i jobb nå

Terapi kan nemlig handle om mye mer enn å sitte på et kontor og snakke om «hvordan har du det nå». Den største jobben gjøres mellom timene.
Jeg liker å bli utfordret på slike ting, fordi jeg vet at hun kjenner meg godt, og jeg er trygg på at jeg overlever selv om det kan være tøft mens det står på.
Jeg har erfart at jeg kan trenge litt ekstra press for å klare å kjenne etter hva som skjer, men når jeg står på den andre siden, skjønner jeg hvor viktig det var for å komme ett skritt videre.

Når jeg gjorde meg klar til å reise på konsert, hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle klare det uansett hvor stresset jeg var.
Jeg var alene hjemme, så jeg slappet av og tok det rolig slik at ikke noe annet skulle forstyrre meg og ødelegge «oppgaven». Jeg gledet meg og følte at jeg hadde kontroll over angsten.

Jeg vet veldig godt at følelser ikke alltid lytter på det man forteller dem med fornuften, og de kan ta fullstendig styringen selv om man kjemper imot alt man orker. Når jeg satt på gulvet og så ut som en blanding av vaskebjørn og Alice Cooper istedenfor å sitte i bilen, kjente jeg bare en enorm dyp fortvilelse.

Skulle jeg bli fratatt muligheten til å gå på konsert også??
Skulle jeg miste en av de gledene, og «medisinen» som betydde så enormt mye for meg?
Skulle skamfølelsen over å ikke være frisk nok, sterk nok og flink nok til å klare en jobb få bestemme at jeg ikke lenger kunne vise meg ute blant folk?
Var det slik resten av livet mitt skulle være?
Jeg følte meg så svak og verdiløs, og der og da så jeg panikk-angsten som en sykdom som overtok livet mitt fullstendig og fortalte at nå var det slutt på de gode øyeblikkene.

Kvelden kunne sluttet slik og jeg kunne gått tilbake til den trygge sofaen og synes synd på meg selv.
Men den gjorde ikke det, takket være meldinger fra to gode venner som visste at jeg gledet meg til konserten. Jeg var nødt til å si sannheten, og når jeg skrev og fortalte hvordan jeg hadde det, fortalte jeg det også til meg selv med ord.

Jeg kom ut av «boblen», og sammen med dem klarte jeg å finne ordene jeg trengte å si til meg selv:
 «Dette skal IKKE stoppe meg fra å reise på konsert! Jeg fortjener å oppleve gode ting, og de som kjenner, og bryr seg om meg sier det samme.
Ok, Jeg kjenner at angsten og skammen er der, men de må bli med meg på tur isteden, og vi må ta det som skjer når det kommer.  Dette er bare en del av meg…»

Jeg rakk bare ekstra nummeret med Chris Thompson, men jeg fikk med meg Åge Sten Nilsen, og jeg sendte melding til Malin!
Om jeg traff noen jeg kjenner, eller møtte noen som pratet om jobb? Selvfølgelig gjorde jeg ikke det.. Det var en fantastisk konsert, og jeg smilte resten av natta, Jeg klarte det!!

Ved å skrive dette, har jeg gjort en viktig oppdagelse
Joda, skamfølelsen er fortsatt tilstede, men det har faktisk skjedd en forandring underveis. Jeg har vist den frem, gitt den motstand, men også sørget for litt balanse ved å skrive om noe jeg er stolt av å ha klart.
Ved å akseptere at den er der, har den myknet litt, blitt litt mer ufarlig og den har funnet en naturlig plass fordi jeg forstår den bedre nå.
Malin visste hva hun gjorde, og nok en gang hadde hun rett.
Ryggsekken blir litt lettere å bære nå.

Mitt eksempel er ikke alvorlig sammenlignet med hva andre kan slite med.
Jeg håper allikevel at det kan gi noen tanker om at man kan snakke om skam som en følelse, tanker og fysisk ubehag som alle har kjent i ulike grader. Det kan være små dumme ting vi har sagt og gjort, tanker om at vi ikke er bra nok eller skam påført av andre.

Det kan skje gode ting dersom man gir den en merkelapp som kan bidra til å gjøre den litt mer synlig og konkret. Er det selvkritiske tanker vi påfører oss selv eller er det andre som sier vi bør skamme oss?
Hvis vi klarer å møte det som er vondt, får man også en mulighet til å lindre smerten/ubehaget og gi oss selv litt støtte og forståelse for det vi kjenner. Dersom du er redd for å møte den alene, finnes det god hjelp å få.

Husk at du ikke er alene om å ha slike følelser. Jeg er sikker på at om du spør folk rundt deg om de har følt på skam, så vil du oppdage at dette er en vanlig følelse. Jeg kommer garantert til å lure på om jeg gjorde det riktige med å poste dette, men det viser jo at jeg også er helt normal..

Dette ble et langt innlegg, men etter å ha hatt en pause på nesten 2 år ble det sånn denne gangen. Tusen takk til alle dere som har motivert og pushet meg i gang igjen.

Nå avslutter jeg med å si at oppgave 2 er fullført, og det føles befriende og godt!!

Klem fra Bente

6 kommentarer:

  1. Så koselig at du har begynt å blogge igjen❤
    Har savnet visdommen din og klokskapen din..
    Vil bare si at du ikke er alene om å ha disse tankene om å være "utenfor" samfunnet, ved å ikke ha knekt "jobbkoden". Men det er en grunn til at det er slik, selv om det er vanskelig å godta det.. Men jeg tror det løser seg etterhvert❤

    SvarSlett
  2. Hei Heidi. Så koselig å høre. Jeg tror dessverre at det sitter mange rundt omkring som kjenner på det samme, men som ikke tør å si det til noen. Det ER skummelt å gå i de dypere lagene, men det kan være helt nødvendig for å kunne akseptere og forsone seg med at man er den man er, og ikke den man helst ville vært. Men det betyr ikke at man har gitt opp. Kanskje det heller blir et kompass for hvilken vei man skal velge videre;-)

    SvarSlett
  3. Kjære Bente.
    Så modig du er. Tusen takk. Jeg leste forskning,
    der Norge er det landet der man oftest starter kommunikasjonen med: Hva jobber du med?, når man møter noen.
    Alt godt.






    SvarSlett
    Svar
    1. Hei. Tusen takk til deg også. Dette høres ut som en typisk nordmann,ja. Vi knytter en veldig stor del av identiteten vår til jobben. Hva ville skjedd hvis vi begynner å spørre hverandre "Hvem er du" isteden? Jeg kjenner med en gang at det ville vært vanskelig, så det må jo bare prøves ut ;-) Ønsker deg også et godt liv. Klem

      Slett
  4. Det som er vanskelig å huske på når man har det vondt er at man aldri er den eneste som er der. Man bruker mye tid og energi på hva "de" vil tenke. Men "de" er der selv, eller har vært der selv, eller kjenner noen som har vært der selv. "De" forstår oss bedre enn vi tror, bare vi gjør som deg og forklarer hvordan ting er.

    Her er en stor klem fra oss: fra "de" som forstår mer og dømmer mindre enn man tror. Du har ingenting å skamme deg over. Du gjør ditt beste. Ingen kan forvente mer.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Thomas.
      Jeg håper inderlig at de som leser det jeg har skrevet, også leser kommentaren din. Den gikk rett inn i hjertet mitt,for det er så sant.
      Vi kan ikke forvente at andre skal forstå dersom vi ikke gir dem muligheten.
      Tusen takk for klemmen.. Jeg gir den også videre til de som trenger en.

      Slett