Kjære
deg…
Det
har gått 2 år siden forrige innlegg, men nå er tiden inne. Det føles som jeg
starter helt på nytt, men samtidig er det en fortsettelse på livs-reisen min.
Jeg skal være ærlig og si at det er skummelt, men jeg gjør et forsøk og håper
det er bra nok..
Den
siste tiden har jeg fått flere spørsmål om hvorfor jeg sluttet å skrive.
Når
jeg ser tilbake, handlet det om at jeg skiftet fokus. De siste to årene har jeg
prøvd meg ut i jobb, og istedenfor å fokusere på hvordan jeg skulle leve livet
mitt, brukte jeg alle kreftene på å mestre arbeidslivet.
Jeg
har vært utrolig stolt over å endelig klare målet jeg har hatt i mange år, og
er dypt takknemlig for mulighetene jeg har fått og alle de fantastiske
menneskene jeg har blitt kjent med underveis.
Når
man går stort ut og forteller alle at man endelig har lykkes, kan fallet føles
ekstremt smertefullt og kanskje det aller verste.. Skamfullt.
Jeg
klarte det ikke..
Dette
er det vanskeligste innlegget jeg noen gang har skrevet fordi jeg må kjenne på
følelsen av skam når jeg skriver. Jeg kan ikke vente på at den skal gå bort,
for den gjør ikke det. Den ligger der som en stor vond klump, den stikker dypt og
den forteller meg at jeg ikke bør skrive om dette. Jeg føler meg naken, sårbar
og redd. Allikevel har jeg bestemt meg for å gjøre det.
Jeg
har fortalt deg mye om livet mitt tidligere og jeg har valgt å være åpen om sorgen
over å miste den eneste datteren vår, og om å være psykisk syk. Det har vært
tøft og vanskelig, men jeg har aldri vært redd for reaksjoner på samme måten
som jeg er nå.
Tenk
at det skal være vanskeligere å si at man ikke jobber, enn å fortelle om alt
det andre som har skjedd.
Det
skremmer meg at tanker og følelser kan få så stor makt over livene våre, og jeg
har derfor bestemt meg for å undersøke hva som skjer når man tar et valg om å
møte dem i full offentlighet.
Det
er ikke alltid vi klarer å finne årsakene og bakgrunnen for at vi reagerer som
vi gjør, og vi kan tro at vi ikke mestrer situasjoner fordi vi er svake,
reagerer feil eller er unormale og annerledes enn alle andre. Sykdomsdiagnoser
kan fortelle noe, men livet er mye, mye mer.
Jeg
håper derfor at min lille historie kan hjelpe deg å tenke at skamfølelse kan
føre til noe bra dersom du blir nysgjerrig på hva som skjer. Og kanskje
oppdager du nye ting om deg selv.
I
sommer skulle jeg på konsert. Jeg hadde allerede skaffet billett, og gledet meg
enormt.
Det
er fortsatt en av de tingene jeg oppsøker når jeg trenger å fylle opp med glede
i livet.
De
gir meg en følelse av frihet og jeg kjenner at musikken får meg til å ta
deilige pauser i hverdagslivet. Jeg kan være 100% Bente.
Når
det nærmet seg, ble jeg mer og mer stresset, og begynte å forberede meg på alle
mulige scenario som kunne skje.
Hvem
kunne jeg møte? (som om det er mulig å planlegge), hva skulle jeg svare når de
spurte om hvordan det går? Skulle jeg fortelle hvorfor jeg ikke jobber, og hvor
skulle jeg sette grensen for hvor mye jeg skulle si?
Når
jeg gikk gjennom dette skjønte jeg hvorfor jeg nesten ikke hadde sett andre enn
de nærmeste i tiden etter jeg sluttet. Jeg var redd for at folk skulle spørre
hvordan det gikk med jobben, og jeg hadde ikke lyst til at noen skulle få vite
hvor svak, mislykket og udugelig jeg var.
Istedenfor
å fokusere på alle de gode tilbakemeldingene jeg hadde fått underveis og
papirene som bekreftet at det ikke var helsemessig forsvarlig å fortsette,
lyttet jeg heller til «stemmene» i samfunnet som ropte høyt at det ikke var bra
nok.
Stoltheten
ble byttet ut med følelse av selvforakt, verdiløshet og stor sorg over å havne
i den gruppen som blir sett på som en belastning for fellesskapet, og det var
vondt.
Jeg
hadde gjort alt riktig, men JEG er feil.
Alle
disse tankene gjorde at skammen fikk et tydelig ansikt, og den møtte meg i
speilet.
Vi
trenger å bli sett og bli bekreftet for å føle at vi har egenverdi.
Når
skamfølelsen og den selvkritiske stemmen forteller oss at vi er feil, mindre
verdt som mennesker eller føler at vi må skjule noe/ gjemme oss, prøver vi å
finne måter å beskytte oss.
Vi
har forskjellige måter å møte dette på, og noen ganger trenger vi hjelp til å
se og forstå hva som skjer.
Jeg
fikk derfor to oppgaver av terapeuten min, Malin, og de var veldig enkle i seg
selv.
1.
Jeg skulle reise på konserten og sende melding til henne når jeg var der.
2.
Jeg skulle skrive et blogginnlegg der jeg forteller at jeg ikke er i jobb nå
Terapi
kan nemlig handle om mye mer enn å sitte på et kontor og snakke om «hvordan har
du det nå». Den største jobben gjøres mellom timene.
Jeg
liker å bli utfordret på slike ting, fordi jeg vet at hun kjenner meg godt, og
jeg er trygg på at jeg overlever selv om det kan være tøft mens det står på.
Jeg
har erfart at jeg kan trenge litt ekstra press for å klare å kjenne etter hva
som skjer, men når jeg står på den andre siden, skjønner jeg hvor viktig det
var for å komme ett skritt videre.
Når
jeg gjorde meg klar til å reise på konsert, hadde jeg bestemt meg for at jeg
skulle klare det uansett hvor stresset jeg var.
Jeg
var alene hjemme, så jeg slappet av og tok det rolig slik at ikke noe annet
skulle forstyrre meg og ødelegge «oppgaven». Jeg gledet meg og følte at jeg hadde
kontroll over angsten.
Jeg
vet veldig godt at følelser ikke alltid lytter på det man forteller dem med
fornuften, og de kan ta fullstendig styringen selv om man kjemper imot alt man
orker. Når jeg satt på gulvet og så ut som en blanding av vaskebjørn og Alice
Cooper istedenfor å sitte i bilen, kjente jeg bare en enorm dyp fortvilelse.
Skulle
jeg bli fratatt muligheten til å gå på konsert også??
Skulle
jeg miste en av de gledene, og «medisinen» som betydde så enormt mye for meg?
Skulle
skamfølelsen over å ikke være frisk nok, sterk nok og flink nok til å klare en
jobb få bestemme at jeg ikke lenger kunne vise meg ute blant folk?
Var
det slik resten av livet mitt skulle være?
Jeg
følte meg så svak og verdiløs, og der og da så jeg panikk-angsten som en sykdom
som overtok livet mitt fullstendig og fortalte at nå var det slutt på de gode
øyeblikkene.
Kvelden
kunne sluttet slik og jeg kunne gått tilbake til den trygge sofaen og synes
synd på meg selv.
Men
den gjorde ikke det, takket være meldinger fra to gode venner som visste at jeg
gledet meg til konserten. Jeg var nødt til å si sannheten, og når jeg skrev og
fortalte hvordan jeg hadde det, fortalte jeg det også til meg selv med ord.
Jeg
kom ut av «boblen», og sammen med dem klarte jeg å finne ordene jeg trengte å
si til meg selv:
«Dette skal IKKE stoppe meg fra å reise på konsert!
Jeg fortjener å oppleve gode ting, og de som kjenner, og bryr seg om meg sier
det samme.
Ok,
Jeg kjenner at angsten og skammen er der, men de må bli med meg på tur isteden,
og vi må ta det som skjer når det kommer. Dette er bare en del av meg…»
Jeg
rakk bare ekstra nummeret med Chris Thompson, men jeg fikk med meg Åge Sten
Nilsen, og jeg sendte melding til Malin!
Om
jeg traff noen jeg kjenner, eller møtte noen som pratet om jobb? Selvfølgelig
gjorde jeg ikke det.. Det var en fantastisk konsert, og jeg smilte resten av
natta, Jeg klarte det!!
Ved
å skrive dette, har jeg gjort en viktig oppdagelse
Joda,
skamfølelsen er fortsatt tilstede, men det har faktisk skjedd en forandring
underveis. Jeg har vist den frem, gitt den motstand, men også sørget for litt
balanse ved å skrive om noe jeg er stolt av å ha klart.
Ved
å akseptere at den er der, har den myknet litt, blitt litt mer ufarlig og den
har funnet en naturlig plass fordi jeg forstår den bedre nå.
Malin
visste hva hun gjorde, og nok en gang hadde hun rett.
Ryggsekken
blir litt lettere å bære nå.
Mitt
eksempel er ikke alvorlig sammenlignet med hva andre kan slite med.
Jeg
håper allikevel at det kan gi noen tanker om at man kan snakke om skam som en
følelse, tanker og fysisk ubehag som alle har kjent i ulike grader. Det kan
være små dumme ting vi har sagt og gjort, tanker om at vi ikke er bra nok eller
skam påført av andre.
Det
kan skje gode ting dersom man gir den en merkelapp som kan bidra til å gjøre
den litt mer synlig og konkret. Er det selvkritiske tanker vi påfører oss selv
eller er det andre som sier vi bør skamme oss?
Hvis
vi klarer å møte det som er vondt, får man også en mulighet til å lindre
smerten/ubehaget og gi oss selv litt støtte og forståelse for det vi kjenner. Dersom
du er redd for å møte den alene, finnes det god hjelp å få.
Husk
at du ikke er alene om å ha slike følelser. Jeg er sikker på at om du spør folk
rundt deg om de har følt på skam, så vil du oppdage at dette er en vanlig
følelse. Jeg kommer garantert til å lure på om jeg gjorde det riktige med å
poste dette, men det viser jo at jeg også er helt normal..
Dette
ble et langt innlegg, men etter å ha hatt en pause på nesten 2 år ble det sånn
denne gangen. Tusen takk til alle dere
som har motivert og pushet meg i gang igjen.
Nå
avslutter jeg med å si at oppgave 2 er fullført, og det føles befriende og
godt!!
Klem
fra Bente
Så koselig at du har begynt å blogge igjen❤
SvarSlettHar savnet visdommen din og klokskapen din..
Vil bare si at du ikke er alene om å ha disse tankene om å være "utenfor" samfunnet, ved å ikke ha knekt "jobbkoden". Men det er en grunn til at det er slik, selv om det er vanskelig å godta det.. Men jeg tror det løser seg etterhvert❤
Hei Heidi. Så koselig å høre. Jeg tror dessverre at det sitter mange rundt omkring som kjenner på det samme, men som ikke tør å si det til noen. Det ER skummelt å gå i de dypere lagene, men det kan være helt nødvendig for å kunne akseptere og forsone seg med at man er den man er, og ikke den man helst ville vært. Men det betyr ikke at man har gitt opp. Kanskje det heller blir et kompass for hvilken vei man skal velge videre;-)
SvarSlettKjære Bente.
SvarSlettSå modig du er. Tusen takk. Jeg leste forskning,
der Norge er det landet der man oftest starter kommunikasjonen med: Hva jobber du med?, når man møter noen.
Alt godt.
Hei. Tusen takk til deg også. Dette høres ut som en typisk nordmann,ja. Vi knytter en veldig stor del av identiteten vår til jobben. Hva ville skjedd hvis vi begynner å spørre hverandre "Hvem er du" isteden? Jeg kjenner med en gang at det ville vært vanskelig, så det må jo bare prøves ut ;-) Ønsker deg også et godt liv. Klem
SlettDet som er vanskelig å huske på når man har det vondt er at man aldri er den eneste som er der. Man bruker mye tid og energi på hva "de" vil tenke. Men "de" er der selv, eller har vært der selv, eller kjenner noen som har vært der selv. "De" forstår oss bedre enn vi tror, bare vi gjør som deg og forklarer hvordan ting er.
SvarSlettHer er en stor klem fra oss: fra "de" som forstår mer og dømmer mindre enn man tror. Du har ingenting å skamme deg over. Du gjør ditt beste. Ingen kan forvente mer.
Hei Thomas.
SlettJeg håper inderlig at de som leser det jeg har skrevet, også leser kommentaren din. Den gikk rett inn i hjertet mitt,for det er så sant.
Vi kan ikke forvente at andre skal forstå dersom vi ikke gir dem muligheten.
Tusen takk for klemmen.. Jeg gir den også videre til de som trenger en.