Vær god...

Kjære deg...

Jeg vet ikke når noe blir en føljetong, men jeg sitter med en følelse av at det kanskje er det jeg har startet på nå.
Det kan ta lang tid mellom hvert innlegg, men i dag tok det lang tid å kjøre hjem siden det ble viktig for meg å få skrevet ned det jeg hadde opplevd mens jeg ennå kjente på følelsen.
Jeg har nemlig noe å fortelle deg som leser, og jeg håper du kan sitte igjen med noen gode tanker etterpå.
Når jeg skrev i forrige innlegg at jeg ville lete etter de gode medmenneskene rundt meg, var ikke det noe jeg bare fant på der og da, for deretter å glemme det like fort. Tankene er fremdeles der, og i dag fikk jeg virkelig oppleve hvordan man kan styre oppmerksomheten mot det man ønsker å fokusere på.

I dag hadde jeg med Natt (hunden) til byen. Jeg hadde lyst til å rusle rundt og se gater og butikkvinduer pyntet til jul. Det kunne vært en helt vanlig tur, men isteden ble det en tur som gjorde enormt inntrykk på meg, og jeg fikk kjenne på deilig glede, sinne og litt tristhet i løpet av 2 timer.
Årsaken til at alt var annerledes, var nok at jeg fokuserte på menneskene rundt meg. Jeg ville rett og slett sjekke ut om det stemte at jeg kunne velge å se etter de menneskene som ga meg noe godt på en eller annen måte. Jeg ønsket å bli sett, og jeg ville vise andre at jeg så dem også. Dette var et bevisst eksperiment, og jeg forberedte meg på at jeg kunne gå hele turen uten at noen la merke til meg.
Sånn ble det ikke...
I løpet av turen passerte jeg mange, og jeg fant det jeg leitet etter i 4 (!!) av dem. Vet ikke om det var tilfeldigheter, men alle var menn...
Første jeg traff var en hunde-elsker som lurte på hvilken rase Natt er. Han er spesiell, så jeg er vant til at folk spør. En koselig prat med en hyggelig mann. Dette var i begynnelsen av turen, så jeg var sikker på at disse fine menneskene jeg leitet etter, var overalt. Det var de sikkert også, men de var så opptatt med alt annet. De løp omkring med fulle bæreposer, stresskofferter og musikk på ørene. Jeg var forberedt på at det ville være sånn på torvet, og tillot meg å kjenne etter hva det gjorde med meg. Jeg tenkte på de ensomme menneskene som ser at alle andre har nok med sitt, og kjente jeg ble trist. Heldigvis rakk ikke denne følelsen feste seg så godt, for jeg ble "reddet" av to eldre menn som snudde seg mot meg og sa hei med store tannløse smil, ansikter preget av tøft liv og poser fylt med helt andre ting enn julegaver. De gode, varme smilene og de snille øynene tilhørte to av "byens løse fugler". De syntes jeg hadde en flott hund, men sa at det så ut som jeg frøs og jeg måtte komme meg hjem i varmen så jeg ikke ble syk. Det var det de var opptatt av... De viste omsorg for meg, og jeg følte det langt inn i ryggmargen. Det var en fantastisk god følelse og den ble nok forsterket av at det var jo akkurat slike medmennesker jeg leitet etter. Jeg fant 2 av dem!!! I ettertid skulle jeg ønske at jeg kunne fortalt dem hva de gjorde for meg, men jeg tror de skjønte endel allikevel...
Hvor ofte legger du merke til mennesker som går forbi deg i byen? Selvfølgelig legger vi ekstra merke til de som har et utseende som tiltrekker oss, eller ser annerledes ut, men utenom det tror jeg ikke vi tenker så mye over det. Men..legger du merke til "byens løse fugler" og synlige rusmisbrukere? Kommer det flere tanker da, og hvordan tenker du om disse menneskene? Er du en av dem som ser en annen veg og later som du ikke ser dem, eller er du en av dem som smiler og sier hei.
Jeg tror nok de fleste ønsker å si at de møter dem med respekt, men det gjelder ikke alle. Jeg vet at det finnes mennesker som viser med hele seg at de ikke liker det de ser, eller den de ser. Jeg vet ikke sikkert om det var noen av disse jeg møtte, men det skjedde noe som fikk meg til å tro det...

Jeg er absolutt ingen rusmisbruker, men i dag fikk jeg en følelse av at noen trodde jeg var det og det gjorde noe med meg.Grunnen til at noen reagerte er nok ganske enkel, og når jeg fikk tenkt meg om, kan det hende jeg kunne tenkt det samme hvis det var noen andre.
Jeg hadde gått rundt i nesten 2 timer og satte meg ned på en benk slik at Natt også skulle trene på å sitte rolig og se på mennesker som gikk forbi. Jeg frøs, og tok han på fanget så han kunne gi meg litt varme. Og der satt vi...ei dame med sixpence-lua godt nedover ørene, jakka opp til nesetippen og med en skikkelig bastardhund i fanget på en benk i gågaten.
Jeg tenkte ikke over at det kunne være rart før jeg begynte å legge merke til de som gikk forbi oss. Hva var det som gjorde at jeg plutselig fikk en følelse av at noen mennesker bevisst så en annen veg, at blikket de ga meg ikke handlet om kjærlighet og medmenneskelighet, men mer likegyldighet og kanskje usikkerhet. Hvorfor følte jeg meg plutselig så ensom og betydningsløs? Jeg hadde da ikke gjort noe galt...eller hadde jeg det? Hva trodde de om meg???
Jeg vet ikke helt hva som skjedde men plutselig ble jeg sint. Jeg ble sint på vegne av de menneskene som møter dette hver dag. Jeg ble sint på de menneskene som forteller hvor flinke de er til å gi til andre i julen, men som ikke tør å møte blikket til den som trenger det mest, og jeg ble sint på meg selv fordi jeg kan oppføre meg på akkurat samme måten mot andre mennesker...
Alt jeg opplevde mens jeg satt der handlet om mine observasjoner av andre, mine tolkninger av blikkene og mine konklusjoner. Jeg snakket ikke med en eneste en av dem, så jeg aner ikke om de i det hele tatt registrerte at jeg satt der, men tankene og følelsen fortalte meg at de så ned på meg som menneske...(fornuften "snakket til døve ører" i dette øyeblikket)
Det jeg vet helt sikkert er at alle tankene var et resultat av det sterke møtet med de to eldre mennene som antagelig er noen av disse som blir sett ned på av omgivelsene. Og de fortjener absolutt ikke å bli behandlet slik av andre.
Av alle menneskene jeg møtte på turen, var det disse to som ga meg mest varme, glede og omsorg. Det var ikke dem som har de "vanlige A4 livene" med jobb, juleforberedelse og gavekjøp. Det var to som ga av det de hadde i seg selv, og det var den aller beste gaven jeg kunne få...
Utseende fortalte om et utfordrende liv, men blikket og smilene viste to varme medmennesker.
Hvem den siste personen var??
Tro det eller ei, men det var også en mann som antagelig lever et veldig tøft liv. Det var ikke mer enn et hei og et lite skjevt smil, men etterpå tenkte jeg: Hvem smilte først tro? Han eller jeg?

Grunnen til at jeg måtte skrive dette, er fordi jeg fikk en skikkelig lærepenge selv, og de menneskene som gjorde så inntrykk på meg fortjener virkelig å bli sett av andre også.
Dersom du har lest alt jeg har skrevet, håper jeg at det dukker opp i tankene neste gang du møter en person som lever et annerledes liv enn deg.

Det kan faktisk være slik at de som har minst, er de som gir mest...

Varm klem fra Bente

ps.."blunkingen" til Natt er et resultat av at jeg tok over 30 bilder i full fart. Ikke noe galt med øyet, men et morsomt øyeblikks-bilde ;-)

Den som leter finner...

Kjære deg...

Det er rart hvordan noen tanker bare setter igang noen nye fordi man stopper opp og sorterer litt underveis. Dette innlegget er et resultat av det forrige jeg skrev,(Vegen videre..) fordi jeg har brukt mye tid på å fundere på hvilke gode ting vi kan fokusere på fremover. Vi vet at det ikke dukker opp av seg selv, og vi har snakket mye om hva vi ønsker å oppleve. Resultatet av noen av disse samtalene ble at vi faktisk kunne tenke oss en liten campingvogn slik at vi kan komme oss litt bort de gangene det er veldig tungt å være hjemme, eller trenger å få påfyll av nye gode opplevelser.

Det er kanskje ikke så enkelt for andre å tenke at det kan være veldig slitsomt og vondt å ha alle bildene, minnene og tomheten rundt seg, men de stundene som savnet er enormt, kan bildene forsterke de vonde følelsene. Når vi tenker på alt det gode vi fikk oppleve sammen, er bildene gode bevis for at vi hadde den smilende og nydelige jenta sammen med oss.
Vi trenger å ha Nathali rundt oss, men noen ganger er det godt å være et sted som er helt nøytralt, der hun er mer tilstede i hjertet. Bilder og ting kan bli veldig triggende siden de forteller tydelig at hun var sammen med oss en stund, men nå er hun et annet sted...

Det var når vi kjente på dette behovet for å komme litt vekk innimellom, at tanken på campingvogn dukket opp.Når kravene var definerte begynte vi å kikke etter hvilke muligheter som finnes på markedet. Da åpnet det seg en helt ny verden for meg som jeg ikke ante eksisterte, og jeg gjorde en oppdagelse som handlet om mye mer enn jakten på en liten campingvogn...

Når man retter oppmerksomheten mot noe spesielt, skjer det noe med bevisstheten vår. Vi klarer ikke fokusere på mange ting samtidig, og vi foretar valg ut ifra hva tankene våre forteller oss. Jeg tenkte mye på campingvogn, og plutselig så jeg dem overalt. De stod innpakket i hager, bortgjemte og ensomme i skogen, men også omgitt av lys og folk på campingplass. Jeg ante ikke at det var så mange som hadde det, for jeg har igrunnen aldri brydd meg om å se etter det.

Det er dette som resulterte i den store oppdagelsen som jeg nå ønsker å bruke bevisst i eget liv. Jeg erfarte så tydelig at det jeg var opptatt av og fokuserte på, resulterte i at jeg også så omgivelsene med andre øyne. Det føltes som at jeg helt automatisk zoomet inn det som var viktig slik at det ble mer tydelig, mens det andre rundt ble mer diffust. Jeg holdt nok på med dette noen dager før jeg ble bevisst på det, men da begynte jeg også å tenke over hvilke andre ting jeg gikk og tenkte på.
Påvirker disse tankene oppmerksomheten min i like stor grad uten at jeg egentlig er klar over det? Hva er jeg opptatt av, og hvordan påvirker det ting jeg ser rundt meg?
Jeg vet at førjulstiden får frem mye misunnelse og utilstrekkelighet fordi man ser så tydelig hva andre har og hva man mangler selv. Hvis det er det jeg er opptatt av når jeg drar til byen eller ser på tv, er det også disse menneskene jeg ser. Jeg vet ingenting om dem, men blikket og følelsene finner dem...

Hvis jeg skal overføre erfaringen med å "se campingvogner overalt" til noe jeg kan bruke i dagliglivet, må jeg også bli bevisst på hva jeg er opptatt av og ønsker å fokusere på. Det er vanskelig å forholde seg til all vellykketheten, forventningene og familiehøytiden, men jeg kan velge å tenke at det er slik handelstanden og ukebladene ønsker å påvirke oss. Hvordan ville jeg reagert dersom alle sammen kom og ringte på døren min og ville selge de samme tingene? Jeg hadde nok sluttet å åpne døren, og det kan jeg også gjøre ved å sette egne grenser for hva jeg ønsker å fokusere på.

Men hva kan jeg gjøre isteden?

Når jeg begynte å tenke etter, dukket det opp et kort, men nydelig øyeblikk der en eldre mann foran meg i kassakøen snudde seg rundt og pratet til meg. Han skulle kjøpe en advent-stjerne til sin gamle mor på sykehjemmet, men hadde oppdaget at naboen hennes heller ikke hadde noen. Mannen syntes det var så trist, så han kjøpte to stykker...en til sin gamle mor og en til naboen.
Det var bare noen få ord, men følelsen jeg gikk ut med fra butikken kan kanskje hjelpe meg med å finne riktig fokus. Jeg vil lete etter de menneskene som møter blikket mitt, som gir meg et lite smil eller som av en eller annen grunn ser ut til å trenge å bli sett eller smilt til. Jeg vil lete etter medmenneskene som er rundt meg.
Jeg kommer sikkert til å kjenne på skuffelsen av å bli ignorert eller oversett, men jeg kan bruke erfaringen min som en bekreftelse på at dette er helt greit.

Kanskje jeg ikke møter dem i morgen eller dagen etter, men jeg vet at de er der, og det er opp til meg å fortsette letingen til jeg finner dem!

Siden det er så mye fokus på julen overalt, vil jeg sende en spesiell tanke til de som sliter nå.
Husk: Julen er en avgrenset tid, og når den er over kommer hverdagslivet tilbake til oss alle.
For noen er det trist, for andre er det trøst...

Varm klem fra Bente

Vegen videre...

Kjære deg...

I dag er det mindre enn en måned til jul, og jeg kjenner det drar seg til. Ikke fordi jeg er stresset for ikke å rekke alt jeg skal ordne, men fordi jeg gruer meg til ukene fremover der postkassen er full av reklame, fb fylles med bilder av julekalendere og det er lys og glitter overalt hvor jeg går. Sånn er det for oss som må møte julen med savn og sorg. Vi blir hele tiden minnet på at Nathali mangler fordi alt rundt oss handler om gaver og forventninger. Det er en vanskelig tid, men vi vet vi har kommet gjennom det tidligere, og vi vil klare det denne gangen også.

Livet handler mye om forventninger, drømmer og håp. Vi prøver å se inn i fremtiden og i mellomtiden må vi kjenne på nysgjerrigheten og gleden for hva som skal skje, men også usikkerheten for om det blir slik vi har sett for oss. Vi har jo allerede laget noen tanker om hvordan det skal bli, men vegen frem er ikke alltid like klar som målet.
Alle mennesker har noen forventninger til eget liv. Små barn drømmer, tegner og forteller om hva de vil gjøre når de blir store, mens ungdom og voksne prøver å realisere det de mener er viktig for et godt liv. Vi lever nå, men er hele tiden på veg mot målet som er... ja, hva er det egentlig?

Som liten jente så jeg veldig opp til de eldre kusinene mine. Det var ren lykkefølelse når jeg fikk være med dem på rommet og se et lite glimt av fremtiden. Det var så spennende, og de var så perfekte sett med mine øyne. Når jeg ble eldre begynte jeg å se opp til venninnene som hadde det jeg ønsket meg. Noen så jeg opp til fordi de var pene og populære hos guttene, noen var flinkere enn meg på skolen, mens andre hadde en spesiell trygghet og godhet som jeg lengtet etter. Jeg byttet stadig på hvem jeg sammenlignet meg med i et forsøk på å finne noen jeg kunne identifisere meg med.

Når jeg tok denne gjennomgangen og så hvilke forventninger jeg hadde til hvordan livet skulle bli i de forskjellige periodene, var det ganske enkelt å se hva som var bra for meg og hva jeg ikke mestret. Jeg var ikke blant de peneste eller mest populære, men jeg ble heller ikke mobbet. Jeg gjorde så godt jeg kunne på skolen, men var ingen teoretiker. Noen mennesker er best til praktisk arbeid, og jeg er en av dem som ville jobbe med mennesker. Jeg valgte å bli hjelpepleier og da visste jeg samtidig at jeg aldri ville bli veldig rik. (Og når jeg i tillegg forelsket meg i en lærerstudent var den økonomiske fremtiden ganske klar ;-) )
Jeg tok valgene som den jeg var til enhver tid, og de er årsakene til at jeg ikke er en høytlønnet advokat i dag, at jeg fremdeles er gift med Jarle og at jeg har levd livet slik jeg har gjort.

Det ble mye vanskeligere når jeg skulle gjøre det samme med den jeg er i dag. Hvem ser jeg opp til, hvem sammenligner jeg meg med og hvilke forventninger har jeg til meg selv og livet slik det faktisk er?
Svaret ble ikke det jeg hadde forventet, og det var godt å konstatere at jeg har forandret meg litt med tanke på hva jeg ser opp til hos andre mennesker og hvem jeg sammenligner meg med.
Vi er ikke rike og har heller ikke noe stort ønske om å bli det. Har vi penger nok til å betale regningene, reparasjon på bil og har nok mat, sover jeg godt. Jeg trenger ikke fylle et stort hus med møbler og tomhet, kjøre rundt i en altfor dyr bil eller gå rundt og reklamere for merkeklær. Jeg liker det lille koselige huset vårt, bilen min og trives best i joggebukser... Vi er fornuftige og ganske nøkterne folk som ikke er så opptatt av å ha flotte ting å vise frem til andre. Forresten, blomstene mine liker jeg å vise frem!
Når jeg ble bevisst på at jeg ikke ønsker meg så mange materielle ting, ser jeg mye mer på de menneskelige kvalitetene og hvem personene er. (ja, jeg ser fremdeles opp til kusinene mine)
Jeg lærer av mennesker som har opplevd at livet har vært tøft, og jeg beundrer de som snubler gang på gang men reiser seg og prøver på nytt.
Sammen med slike mennesker er det enklere å kunne være meg selv, og jeg føler meg sterk fordi jeg klarer å gi til andre, men også ta imot. Når mennesker møter hverandre med sårbarhet og ekthet er det ikke noen konkurranse om å være best, eie mest eller holde på fasaden. Da er det mer fokus på å dele erfaringer og gi hverandre støtte. Da føler jeg meg verdifull.
Etter å ha tatt en ny gjennomgang av hvilke mennesker som er bra for meg å se opp til, håper jeg at egne forventninger til meg selv og livet kan komme ned på et "normalt nivå" der jeg kan klare å se fremover.

Jeg har erfart at mennesker er spesielt opptatt av to ting når man møter hverandre:
1)  Barn/Familie  2) Jobben
Når jeg blir spurt om dette sitter jeg ofte igjen med en trist følelse siden dette er det mest sårbare i livet mitt. Det er helt naturlig at folk snakker om barna sine. Har man barn skal man være opptatt av dem, av kjøring hit og dit, skole og alle gleder og frustrasjoner. Jeg vet det, og jeg ønsker at det skal være sånn.
Men jeg vet også at dersom jeg sammenligner meg med foreldre og barnefamilier vil jeg kjenne ekstra godt på eget tomrom og savne Nathali. Det kan jeg ikke gjøre noe med, men jeg kan velge å ikke la de andre være malen for hva som bør være et godt liv for oss. Vi var heldige som fikk muligheten til å få barn, så vi har opplevd begge deler i livet. Nathali vil alltid være datteren vår, og vi vil alltid være foreldrene hennes. Isteden kan jeg prøve å akseptere at situasjonen vår er annerledes nå og tenke tilbake på den tiden det bare var Jarle og meg. Hva likte vi å gjøre sammen og hva likte vi å gjøre hver for oss? Kan vi finne tilbake til noen av de tingene som var bra og ga oss glede?
Jeg vet at dette er en prosess siden vi må mange år tilbake i tid, men jeg har ihvertfall begynt å tenke tanken med håp og en liten forventning om at vi to skal få det bra igjen...( Og det vil bli mange flere konserter fremover!!)

Den andre tingen folk er opptatt av er jobb. Jobb er en stor del av identiteten vår, og det har det også vært for meg. Jeg liker å jobbe, men nå står jeg på sidelinjen. Istedenfor å dømme meg selv og tenke at jeg ikke er verdt noe kan jeg tenke at store kriser i livet kan sette et menneske "ut av spill" en periode, og at det er flere enn meg som opplever det samme. Noen av de sterkeste og varmeste menneskene jeg har møtt har jo vært mennesker som har en psykisk lidelse. Hvis jeg velger å fokusere på "jobben" disse menneskene står opp til hver eneste dag istedenfor de som er opptatt av karriere, tempo og selvhevdelse, kan jeg fortsatt se på meg selv som en person som har mye å bidra med - bare ikke akkurat nå.

Jeg er den personen jeg er, og jeg er i den situasjonen jeg er...
Når den dagen kommer at jeg skal ut i jobb igjen, håper jeg at det finnes en mulighet også for meg.
Alt som skjer i livet er med på å forme oss, og jeg håper at den som leser også kan tenke dette om seg selv eller noen de kjenner.

Etter å ha sortert litt har jeg kommet frem til en konklusjon for hvordan jeg kan prøve å tenke.
Istedenfor å sammenligne og hige etter det jeg aldri kan få, det jeg egentlig ikke vil ha, eller det som ikke gir meg noe, skal jeg fokusere på de menneskene som "ligner" på meg selv og bruke dem som "mentorer". Jeg har mange av dem rundt meg, og jeg er sikker på at de kan gi meg noen gode råd.
Siden jeg ofte har spesielle mennesker i tankene når jeg skriver, kan det godt hende at du er en av dem jeg ser opp til og finner styrke.

Hvis ikke vi kjenner hverandre, er det kanskje noen andre som sitter med en forventning og et håp om at livet kan bli bedre fordi du var en av dem som snakket om helt andre ting enn det som kan kjøpes for penger...
Husk at det er du som velger hvem du sammenligner deg med, eller ser opp til...la det være noen som er bra for deg.

Varm klem fra Bente

Er det min skyld??

Kjære deg...

Denne gangen begynner jeg med et spørsmål...Hvor mange mennesker har du møtt i dag?
Kanskje du er som meg som ikke har møtt noen hittil, eller kanskje du har møtt så mange at du ikke gidder å telle. Ved å lese spørsmålet mitt tror jeg du allerede har tenkt, og du sitter igjen med en viss oversikt. Kanskje du ikke har lagt merke til det engang, men det er jo slik tankene våre jobber. Noen ganger merker vi ikke at de "jobber med saken", men vi kan allikevel svare på spørsmål vi ikke har rukket å bearbeide. Vi bare vet det...

Ved å stille dette spørsmålet har jeg nok fått noen til å kjenne på ensomheten, dårlig samvittighet for ikke å ha besøkt noen eller kanskje du er en av dem som er sliten av mange folk rundt deg hele tiden og bare ønsker å være helt alene. Uansett om vi vil eller ikke, blir vi påvirket av andre mennesker. Mangelen på nettverk  kan være vondt for den som lengter etter det, men følelsen av å ikke strekke til sammen med andre kan også være fylt av smerte og følelse av ensomhet.

Jeg har tenkt mye på hvordan jeg blir påvirket av andre mennesker og hva det gjør med meg. Jeg poster aldri innlegg som er skrevet når følelsene er fullstendig ut av kontroll. Jeg venter til ting har roet seg og jeg klarer å sortere hva som har skjedd. Det er dette som gjør at jeg hele tiden lærer noe nytt om meg selv og andre, og som jeg håper kan gi noen nye tanker til deg som leser.
Jeg tror vi mennesker er ganske like når det kommer til hvordan hjernen, følelser og tanker fungerer i dagliglivet. Hadde jeg skrevet innlegg når jeg var opprørt ville jeg nok angret på mye i ettertid. Ved å vente litt klarer jeg å se tilbake på ting som har skjedd med nysgjerrighet fordi jeg lurer på hva som gikk galt. Ja jeg har en ekstrem streng kritiker inni meg, men jo mer jeg øver på å kjenne den igjen, jo flinkere blir jeg til å be den være stille mens jeg tenker. Den er der, men den forandrer seg når jeg skriver til deg. Jeg har et ønske om at du skal kjenne deg igjen, og da må jeg løfte blikket litt og se på situasjoner med andre øyne.
Hadde jeg bare skrevet om alt jeg følte var galt med meg ville du nok hatt tanker om at jeg absolutt ikke burde utlevere dette på en blogg. Det samme ville skjedd dersom jeg skrev vonde ting om andre.

Jeg er en veldig følsom person og når jeg møter andre mennesker har "radaren" allerede fanget opp personen, og scanningen er i full gang. Jeg registrerer hvordan personen ser ut, og før jeg vet det selv har følelsene mine fortalt meg om dette er en person jeg liker og føler meg trygg på, om det er en jeg føler meg utrygg på eller om det er en jeg ikke føler noe for i det hele tatt. (f.eks medpassasjerer på bussen... Men forresten, de kan jo forandre mye, bare se her .)

Det vi kanskje ikke tenker over er hvordan opplevelser i livet påvirker oss lenge etter de har skjedd. Hjernen og kroppen har lagret dette, men vi tenker ikke over det i hverdagen bortsett fra når vi må huske noe. Da leter vi gjennom "arkivet" fordi vi vet vi har erfaringene som gir oss svaret.
Når jeg tenker på alt det som skjer ubevisst, skjønner jeg at møter mellom mennesker er utfordrende i seg selv.
For at du skal kunne forstå hva jeg snakker om, vil jeg ta frem et lite hverdags-eksempel..

Du står i kassen på butikken, og foran deg står en person som har på seg en parfyme du har kjent mange ganger før. Lukten får deg til å tenke på en spesiell person som du er veldig glad i. Du tenker på alt det fine dere gjorde sammen, og du snuser inn gode minner. Plutselig snur personen seg mot deg og smiler... Du er fortsatt fylt med gode tanker og smiler tilbake. Det er et lite, men godt møte for begge to..

Det er slik vi ønsker at et møte med andre mennesker skal være, men noen ganger blir det helt annerledes enn man hadde forestilt seg. Tenk deg denne situasjonen isteden:

Du står i samme køen og kjenner den samme parfymen. Du hater den lukten! Følelsene og tankene kommer som store svarte skyer som mørklegger hele deg.. Du begynner å tenke på den personen som fikk deg til å føle deg så liten, ubrukelig og verdiløs. Personen som oppførte seg forferdelig stygt mot deg og som luktet akkurat slik.
Plutselig snur den ukjente foran deg seg rundt og smiler...
Hvem er det du ser i dette øyeblikket?? Klarer du å smile tilbake?

Personen foran deg er akkurat den samme, men det er du som opplever to forskjellige møter. Det er dine opplevelser, erfaringer, tanker og følelser som forteller deg hva du opplever. Det er ikke engang personen du reagerer på, det er en parfyme som avgjør alt sammen. En parfyme som blir brukt av mange tusen mennesker...

Du vil kanskje tro at jeg stopper med dette, men det gjør jeg selvfølgelig ikke ;-)..
Nå kan du tenke deg at det er du som står foran meg i køen, som tenker på noe godt og som vil gi en liten bit av det til meg...
Klarer jeg å ødelegge gleden du nettopp følte, eller går du ut av butikken med et stort smil som du gir videre til den som er på veg inn?

I løpet av livet opplever vi slike møter med andre hele tiden. Vi risikerer å møte mennesker som møter oss med avvisning, angrep/ forsvar eller at de bare går fra oss. Vi kan stå igjen med følelsen av at vi har gjort noe forferdelig galt, og begynner å ransake oss selv. I verste fall ender man opp med å påta seg skyld og ansvar for hva den andre har opplevd uten å egentlig vite noe som helst om hva som utløste det. Vi kan aldri bestemme hva andre skal synes om oss, men vi er ansvarlig for måten vi oppfører oss mot våre medmennesker. Har jeg oppført meg dårlig må jeg si unnskyld. Har jeg hatt gode hensikter og tanker i det jeg har sagt og gjort, må jeg stole på meg selv og overlate reaksjonen til den som faktisk eier den. Dette kan være veldig vanskelig dersom det er mennesker vi kjenner godt og bryr oss om. Er du i tvil om hvordan du skal håndtere det, er det faktisk bedre å bry seg og risikere å bli avvist eller høre noe du ikke liker, enn å vise likegyldighet. Da har du ihvertfall prøvd å bidra med noe godt, men mer kan du ikke gjøre...

Som en liten avslutning på dette kommer det noen gode tanker... Tenk om du er den som smiler i butikk-køen og får tilbake en negativ reaksjon. Kanskje du opplevde å miste egen glede den dagen, men tenk om den andre personen sitter å tenker på at det var godt å få et smil midt oppi alle de vonde tankene.
Du vil nok aldri få vite det, men kanskje det var nettopp deg som sørget for å gi parfymen et annet ansikt...

Med dette ønsker jeg alle en flott høstdag...

Varm klem fra Bente

Ta vare på deg selv...

Kjære deg...

Først av alt vil jeg gjerne takke dere for all støtten og tilbakemeldingene jeg får på bloggen. Noen skriver til meg mens andre forteller når jeg møter dem. Noen er anonyme, noen er fremmede og noen er nære.
Det som er så rart er at det føles som ukjente også blir nære når de forteller om sine liv. Vi har noe til felles selv om vi ikke møtes ansikt til ansikt. Jeg er veldig takknemlig for å ha sluppet å møte nett-troll og kverulanter, og jeg skjønner at internett også brukes av gode og varme medmennesker som prøver å leve livet sitt så godt de kan.
Noe av det som stadig dukker opp i disse samtalene er hvordan folk rangerer smerte og vonde opplevelser, og hvordan de føler "dårlig samvittighet" for å si at de ikke har det bra. Jeg synes det er vondt å høre at noen forteller at de sliter, men at de ikke føler at de kan klage sammenlignet med det vi har opplevd siden vi har opplevd alle foreldres verste mareritt ved å miste barnet vårt. Når jeg møter mennesker som sier dette, synes jeg det er vanskelig å svare. Jeg er enig i at dette var det verste som kunne skje med oss, men gir det meg retten til å si at andre ikke har grunn til å føle at livet er urettferdig, at de ikke bør være så fortvilet, at de sutrer over bagateller osv..?
Noe inni meg sier JA, jeg har det mye verre enn deg. JA, jeg har mer grunn til å føle at livet er vondt og vanskelig fordi jeg har opplevd det aller verste. JA, sammenlignet med deg har jeg det mye verre, og du har ingen grunn til å klage!! Men jeg klarer ikke å si det...
Det føles ikke riktig å fortelle andre at det de strever med ikke er verdt min medfølelse, empati og oppmerksomhet. Jeg vet så altfor godt at alle mennesker sorterer hva de forteller om seg selv til andre, og at mange historier inneholder mye dypere smerte enn de gir uttrykk for.

I løpet av det siste året har jeg jobbet mye med å klare å akseptere og godta at livet plutselig tok en helt annen retning. Jeg har ikke bare ventet på at ting skal bli bedre av seg selv, men jeg har jobbet aktivt med å integrere selv-medfølelse(Self Compassion) og egenomsorg i tankene og følelsene. Når man opplever en stor krise er det kanskje enklere å åpne opp for metoder som hjelper for å takle livet, men jeg har oppdaget at jeg også bruker dette mer og mer i hverdagen. Det kommer nemlig mange selvkritiske tanker i løpet av en helt vanlig dag.
Når jeg skriver dette, er jeg ganske sikker på at det finnes noen som tenker selvmedlidenhet. Det er jo det ordet vi er vant til å bruke, og det er et negativt ladet ord. Jeg skjønte ikke at selv-medfølelse handlet om noe helt annet og jeg måtte lære at dette var et godt og positivt ord for meg.
Jeg har vært en av dem som prøvde etter beste evne å være god, støttende og omsorgsfull mot andre, men som hadde lange dialoger på innsiden der jeg kritiserte meg selv for alt jeg ikke fikk til, alt det dumme jeg gjorde, alt jeg burde gjort annerledes og ikke minst var jeg kjempeflink til å finne noen som var mye bedre enn meg..ja, stort sett i det meste. Men jeg tror jeg er fin å snakke med, så jeg hadde mye å gi til andre som følte at ting var vanskelig. Jeg hadde både medfølelse, empati og omsorg for de som trengte det.

Når jeg begynte å jobbe bevisst med selv-medfølelse, tok jeg denne "samtalen" med meg selv. Jeg måtte rett og slett spørre meg selv om hvordan jeg hadde det  og da forstod jeg at denne gangen måtte jeg svare ærlig og innrømme at det var jeg som hadde det vondt. Hva ville jeg sagt til andre som fortalte det samme? Ville jeg sagt at de burde skjerpe seg, at de var svake, at de ikke var bra nok eller kritisert alt det de ikke fikk til i livet sitt? Selvfølgelig ville jeg ikke det. Jeg ville prøve å gi støtte, håp og omsorg, og jeg ville nok også fortalt dem hvor verdifulle de var, prøvd å fortelle om styrken fremfor de svake sidene og håpet at de ville tro på meg. Jeg kunne sagt at de hadde tatt dumme avgjørelser, men også at alle mennesker gjør det i løpet av et liv. Noen ting bør man legge bak seg, mens andre kan man ordne opp i selv om det koster stolthet.
Denne gangen skulle jeg ikke si dette til andre. Jeg trengte å si de samme ordene og gi den samme støtten til meg selv.  Jeg husker at jeg slo opp synonymer for å få tips siden jeg syntes det var vanskelig å ikke tenke selvmedlidenhet/selvopptatthet.
Jeg husker dem fremdeles, og jeg husker hvilke tanker jeg knyttet sammen med dem for å gi dem en mening.

Jeg fant ordene:

Beroligelse: 
Legg hånden på brystet eller magen. Lukk øynene og ta 3 rolige og dype innåndinger som går helt ned i magen.
Følg pusten og kjenn at oksygenet sprer seg i kroppen som styrkende og beroligende medisin, og tenk at uroen følger med utpusten.. Jeg tenker at: "Denne medisinen er til deg, Bente"!!
Tenk at noen som er glad i deg stryker deg over ryggen og sier "dette går bra".  Det er helt naturlig å bli stresset, redd, eller engstelig, men mye er følelser og uro i kroppen. Dette klarer du, og det er ikke farlig!!!

Forståelse: 
Ja, jeg har et tøft liv med mange utfordringer. Det er sånn livet er for de fleste, men vi opplever forskjellige ting. Vi er ikke de eneste som har mistet datteren vår, men vi mistet den eneste Nathali.
Andre mennesker har mistet barndommen, tryggheten eller opplevd forferdelige ting. Det er naturlig at livet er tøft mot oss. Vi mennesker har mange reaksjoner, og jeg må huske at andre kan reagere annerledes enn meg fordi de har sin livserfaring som kan være totalt forskjellig fra min. Jeg får mine reaksjoner, og noen ganger passer de ikke helt i sammenhengen, men sånn fungerer hjernen og kroppen min nå. Jeg vil aldri bli lik noen andre uansett hvor mye jeg prøver, og livet er ingen konkurranse..

Helning:
Det er naturlig at dette har forandret meg som person, men det er dette som er meg nå. Jeg kan ikke tro og drømme om at jeg skal bli den jeg var for 2,5- 13 eller 20 år siden.. når alt var annerledes. Jeg er nemlig annerledes, og jeg har opplevd alt som har skjedd. Jeg trenger tid på å stake ut ny kurs, men jeg ser at jeg klarer å gå et lite stykke på den nye vegen hver eneste dag...Jeg blir sterk av å trene på å håndtere det som er vanskelig, men jeg trenger også å hvile innimellom. Jeg skal ikke komme over og glemme det som skjedd, men jeg skal integrere det som en del av livet jeg lever. Dette er mitt liv..

Hjertevarme
Det eneste stedet jeg virkelig finner ro er i hjertet. Det er derfor jeg legger hånden der når jeg trenger omsorg, styrke og støtte. Hjertevarme beskriver også den følelsen jeg får inni meg når jeg tenker på at kjærligheten mellom meg og Nathali er like sterk nå som før.

Trøst
Alle mennesker som har det vondt trenger trøst. Jeg har lov til å være lei meg, det er naturlig å lengte og det er helt greit å gråte, eller være tom for tårer... Det er naturlig å kjenne på følelsen av mislykkethet og sårbarhet, men jeg vet at jeg er ikke den eneste. Jeg kan gi meg selv noe godt ved å tenke på de menneskene som betyr mest for meg og tenke hva de ville sagt for å gi trøst, omsorg og støtte.

Når jeg gikk på skolen og skulle huske ting, laget jeg meg små setninger for å huske det som var viktig. Min lille huskeregel for disse 5 ordene ble derfor: "Bente Får Helt Hjerte og Trøst"

Slår du opp synonymordboka og skriver medfølelse, er jeg sikker på at du finner noen som passer for deg personlig og som kan hjelpe deg å fokusere på det du ønsker å gi til deg selv.

Det er denne erfaringen som gjør at jeg tenker annerledes om andre nå, og som gjør at jeg klarer å se hvilken sorg jeg bærer på selv samtidig som jeg skjønner at andre har sine vanskelige ting. Det er ingen konkurranse fordi jeg vet at det jeg føler er mine tanker og følelser, og de er resultatet av mitt liv. Det andre tenker og føler er et resultat av det livet de har opplevd..

Jeg oppdaget denne lykten mens jeg tenkte på avslutningen på innlegget, og visste med en gang at dette er slik jeg opplever å jobbe med selv-medfølelse... "Lyset" brenner inni i alle mennesker, men vi må selv passe på at det ikke blir kvalt, blåser ut eller slukner fordi vi glemmer det. Det oppleves godt på innsiden, men
det påvirker også menneskene rundt på en god og positiv måte...

Varm klem fra Bente

Sommerfuglen...

Kjære deg...

 

Denne gangen sitter jeg ute og skriver til deg. Sommeren har besøkt meg og det er godt å bare nyte varmen som omgir kroppen. Jeg lengter etter sommeren hele vinteren og prøver så godt jeg kan å kjenne hvor godt det er å nyte de varme vindpustene, solstrålene og følelsen av at kroppen er lettere fordi jeg slipper tunge klær. Det er godt, og det koster ikke penger!

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle skrive om, men fikk veldig behov for å sette meg ned med pc'n for å se om det er noe som dukker opp underveis. Det er ofte slik innleggene blir skrevet. Hodet er fylt med tanker, men jeg får ikke tak i dem før jeg setter meg ned og gir dem ord og bilder.
Dette skjer nå siden jeg fikk selskap av en vakker sommerfugl. Jeg ble sittende å se på den og lot tankene vandre...
Sommerfugler gir meg en helt spesiell følelse fordi de får meg til å tenke på Nathali. Forskjellen på disse og andre ting som rører noe i meg, er at disse vakre skapningene får frem gode tanker. Det er som om de forteller meg at Nathali har det bra der hun er nå, og at hun er like fri og vakker som en sommerfugl. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som tenker slik, så jeg føler meg ikke rar. Jeg tror alle mennesker finner noen symboler som representerer de man elsker for å minnes dem når de er borte. For meg er sommerfugler et symbol på den vakre sjelen som var pakket inn i en nydelig, liten og skjør kropp, og hjerter symboliserer den enorme kjærligheten vi hadde, og fremdeles har til hverandre.

Nå er sommerfuglen fløyet videre, og jeg sitter igjen og tenker hvor mye den påvirket tankene mine det lille øyeblikket den var hos meg. Den kommer nok ikke til å leve lenge, men den forandret noe i meg som menneske de få minuttene vi hadde sammen. Den fikk meg til å tenke på de menneskene som kommer innom i løpet av livet og hvilken påvirkningskraft de har på oss. Jeg konstaterte at jeg har truffet enormt mange mennesker i løpet av de årene jeg har levd, men jeg oppdaget også at noen av dem som har gjort mest inntrykk på meg ikke nødvendigvis har sammenheng med hvor lenge vi har vært sammen, men hvor ekte, ærlig og nært møtet har vært. Det er følelsen av tilstedeværelse mellom to mennesker som har vært avgjørende for hvor dypt inntrykk de har gjort.

Når jeg tenker på hvor opptatt vi er av mobiltelefonene våre lurer jeg på hvem som vil gjøre inntrykk på meg i fremtiden. Er det de som sitter og prater med meg, men samtidig følger med telefonen i smug under bordet fordi de også prater med andre samtidig?
Er det de som vil forevige møtet vårt med et bilde for å fortelle alle andre at vi faktisk har vært sammen eller er det de som lar den ligge i lomma fordi de ønsker å være sammen med bare meg den lille stunden vi har til rådighet?

Jeg føler meg gammel når jeg tenker tilbake på hvordan ting var før. Jeg husker at en bekjent som var lege hadde med seg en svær telefon når han hadde vakt. Alle visste at han hadde denne i tilfelle noe skulle skje og han måtte komme raskt. Allikevel gjorde den at han kunne være sammen med familien og venner når det var rolig istedenfor å være fysisk på jobb. Den ga han frihet. Når jeg jobbet i hjemmesykepleien fikk vi utdelt personsøkere som varslet oss dersom det var noe viktig. Vi utførte jobben vi skulle og hadde fokus på brukeren, men dukket det opp noe uforutsett eller ekstra, fikk vi beskjed om å ta kontakt så fort vi fikk mulighet til å ringe.
Når mobiltelefonen kom fikk vi muligheten til å fjerne oss fra de vi var sammen med, og kunne prate uforstyrret i en krok eller på utsiden. Man viste respekt ved å gå et annet sted for ikke å forstyrre andre med samtalen. Vi fikk også muligheten til å sende meldinger og bilder til hverandre som fikk frem latteren uten at noen andre skjønte hva vi lo av. "Neida, det er ikke deg jeg ler av, jeg fikk bare en melding..."
Nå har vi kommet så langt at vi slutter å snakke når andre får en telefon eller varsel fra fb for ikke å forstyrre. Vi venter tålmodig og prøver å fortsette samtalen når telefonen blir lagt ned igjen på bordet. Nå er tiden inne for tilstedeværelse igjen...ihvertfall  frem til neste pling...

Når jeg skriver dette skjønner jeg at disse tankene kommer fordi jeg er en del av alt sammen. Jeg tror faktisk at jeg er tilstede og viser respekt for andre ved å skjule at jeg følger med på telefonen siden det ikke er synlig.
Jeg fjerner meg fra de jeg er sammen med for å snakke med noen andre i fred eller tar samtalen i andres påhør fordi den sikkert bare er kort og viktig. Jeg er også en av dem som kjenner enorm uro og irritasjon dersom det ikke er dekning eller jeg har glemt den...
Den er min aller beste venn og den får stadig flere ikoner som forteller andre hvordan jeg har det når jeg snakker med dem.

Dette innlegget har plutselig blitt et oppgjør for meg selv, og det hadde jeg ikke regnet med når jeg begynte å skrive.
Når jeg tenker tilbake på den nydelige sommerfuglen som besøkte meg skjønner jeg at den fortalte meg mer enn jeg skjønte selv. Den sørget for at fokuset mitt ble dradd mot den, og den var så nærme at jeg ikke torte å bevege meg i frykt for at den skulle forlate meg. Jeg fikk derfor ikke tatt et eneste bilde av den slik min første tanke var. Den var ikke opptatt av alt annet. Den satt bare stille ned sammen med meg og var seg selv. Nå er jeg utrolig takknemlig for at jeg også klarte å sitte rolig å se alle linjene, mønsteret, hodet og de perfekte vingene som løftet den opp mot himmelen og bort fra meg...

Tusen takk du vakre sommerfugl som fortalte meg det jeg trengte å høre i dag.
Din tilstedeværelse ble betydningsfull selv om du har et kort liv...

Siden jeg ikke fikk tatt bilde, har jeg fått lov til å bruke et niesen min, har tatt. Tusen takk, Maritha...

Håper vi har flere flotte sommerdager foran oss, og at de som har vært ligger som gode minner.

Varm klem fra Bente

Språket alle kan snakke...

Kjære deg!

Jeg har tenkt mye på en ting i det siste: Hvilket språk snakker egentlig følelsene våre?
Vi har morsmålet som gjør at vi forstår våre nærmeste, men vi har også fremmedspråk som gjør at vi overhodet ikke klarer å fortelle det vi ønsker å si. Når ordene ikke strekker til kan vi heldigvis komme langt med kroppsspråket, men det kan også fortelle at vi ikke mener oppriktig det vi sier
Men hvilket språk snakker følelsene våre? Hvordan forklarer vi hvordan vi føler ting som skjer inni eget hodet og kropp til andre mennesker som bare har opplevd livet på sin måte?

Jeg kan til tider være ganske stresset. Eller, nå skal jeg være ærlig og si at jeg kjenner på det veldig ofte.
Jeg har veldig behov for oversikt, og når dagene kommer ut av balanse, kommer også stresset og uroen. Jeg tålte mer før, så jeg tror dette er en reaksjon på at vi mistet Nathali så brått og uforberedt.
Nå er jeg i konstant "alarm-beredskap" for følelsene og kroppen forteller meg ofte "det verste" før fornuften får koblet seg på. Det er slitsomt å ha det slik, men jo mer jeg lærer om hvordan kroppen prøver å håndtere traumatiske opplevelser, jo mer forståelse får jeg for at ting er som det er. Når jeg vet at det er en naturlig reaksjon blir det ikke så farlig, og jeg klarer å leve med det i hverdagene.
Når jeg skriver dette nå, ble jeg veldig oppmerksom på at jeg skriver jo om det språket følelsene snakker. Det språket alle kan, men som allikevel er vanskelig å forstå. Jeg begynte med å skrive at jeg var mye stresset og urolig, og jeg regner med at du som leser også har kjent på dette. Det føles enda enklere dersom årsaken til stresset er noe helt konkret som jobb, tidsfrister, kjøre barna hit og dit eller andre ting som alle kjenner seg igjen i. Men en ting er å snakke om hvorfor man er stresset og urolig. Det blir noe annet når man skal begynne å beskrive hvordan det føles på innsiden. Hvor ofte har du kjent etter hvordan selve kroppen din reagerer? Eller hvor ofte har du klart å sette et klart skille mellom hva som er tanker og hva som er følelser?
Jeg er en av dem som har vært utrolig god til å le av det som er vanskelig. Ikke fordi det er morsomt, men fordi det har fungert bra for å løse opp spenningene som setter seg i kroppen når det er noe jeg ikke har taklet. Det er også en fantastisk måte å styre inn på noe som føles tryggere fordi en blid person blir oppfattet som sterk. Dette reaksjonsmønsteret er fremdeles tilstede i visse situasjoner, men da er det mer et resultat av at det er så godt innarbeidet i meg, eller at jeg faktisk kan le av det som skjer. Nei, jeg har ikke sluttet å smile og le, og det er jeg veldig takknemlig for.
En annen ting jeg også er god på, er å "flykte". Jeg liker ikke sitte stille når følelsene kommer for fullt. Jeg må bevege meg og prøve å finne på andre ting som får tankene over på noe annet. Jeg flykter fra følelsene ved å flytte fokus... Dette høres nok kjent ut for mange og jeg er ganske sikker på at de stedene vi bekymrer oss mest er i bilen eller i senga, Der slipper vi ikke unna tankene med å gjøre noe annet, Vi er låst og grublingen, uroen og stresset får virkelig utfolde seg. Blir det for ille, velger vi å ta en pause eller stå opp. Helt naturlige og fornuftige valg siden vi ikke ønsker å utsette oss selv for dette, men det er allikevel en form for flukt.

Men hva skjer dersom man ikke klarer å tenke på noe annet, snakke det bort, le eller flykte? Helt riktig...følelsene tar over kontrollen og sørger for at du virkelig får kjenne i hele deg hvor "ille" det er.
Jeg er en av dem som har trodd at psykologer spør "hva føler du nå", og så må jeg fortelle hva jeg føler ut ifra en spesiell episode. Men det er jo ofte det som er årsaken til at alt bare blir kaos. Man vet ikke hva man føler, tenker og opplever, og det er ihvertfall ikke mulig å sette ord på det uten at det høres dumt ut. Jeg har også opplevd følelsen av ikke å føle noe som helst, bare fullstendig tomhet og likegyldighet. I ettertid kan jeg se at dette er vel en av de aller verste følelsene jeg har opplevd, siden jeg bare eksisterte uten å ha kontakt med meg selv. Det var da jeg helt bevisst og målrettet begynte å lete etter de små gode øyeblikkene. Etterhvert ble de flere og flere, og tomheten ble fylt opp dråpe for dråpe. Jeg fikk rett og slett tilbake kontakten med mitt eget liv!!
Det er godt at det finnes terapeuter for sånne som meg som ikke er flinke til å beskrive det indre livet med ord. Ja, jeg gjør det her på bloggen, men det er annerledes å si ting høyt til noen andre. Da må jeg plutselig passe på hvilke ord jeg bruker, se an situasjonen, lese kroppsspråk og ikke minst tolke tilbakemeldingene. Alt dette skal jeg gjøre samtidig som jeg skal snakke om noe som jeg kanskje ikke helt skjønner selv . Ikke rart vi synes det er vanskelig.
Jeg vet nå at følelser ikke er farlige i seg selv. De er skumle, overveldende og kan styre alt når de står på som verst, men de roer seg igjen. Det er når man ikke klarer å skille fornuft og følelser at man gjør dumme og kanskje farlige ting. Jeg tror sjalusi er en av de mest kompliserte følelsene man opplever siden det er så mange ulike tanker og følelser som opptrer samtidig, og man klarer rett og slett ikke skille dem fra hverandre.

For at jeg skal klare å skille hva som er tanker og hva som er følelser har jeg jobbet mye med det som skjer i kroppen. Når jeg forteller om noe, forteller også kroppen hvordan den opplever det som skjer. Jeg forteller med ord, den forteller med følelser og noen ganger kroppsminner. Hjernen lagrer opplevelser som kroppsminner i tillegg til det vi husker og disse kan dukke opp i situasjoner som trigger opplevelsen som er lagret.
Når jeg blir redd, kan det virke merkelig for andre at jeg får fullstendig panikk i en situasjon som egentlig ikke er så farlig i seg selv. Når jeg etterpå forteller at vi har opplevd den verste frykten noen kan tenke seg ved å finne barnet vårt livløs, utføre gjenopplivning frem til ambulanse og helikopter kom, satt 2 timer i bil i uvisshet og til slutt fikk den vonde beskjeden om at vi hadde mistet henne...Ja, da blir jeg møtt med forståelse for at redsel ligger lagret i kroppen min på en helt annen måte enn for de som ikke har opplevd å være så redde. Folk skjønner plutselig at dette er en reaksjon som jeg ikke velger selv og de kan komme med egne eksempler fordi de kjenner igjen mekanismene.
Tro det eller ei, men da snakker folk om følelsene uten at de er redde for å føle seg rare eller dumme. Dette er fantastiske samtaler som gir meg enormt mye, så tusen takk til de av dere som har tort å åpne dere sammen med meg!!

Dessverre finnes det bare ett eksemplar av min terapeut, men jeg håper allikevel jeg kan dele en liten setning som har fått stor betydning for meg.
Når noe blir vanskelig og ordene stopper kommer gjerne spørsmålet hennes: Hva skjer med deg nå, kan du beskrive hvor det sitter i kroppen, hvordan det kjennes ut osv. Hun spør ikke hva jeg føler. Hun vil høre historien fortalt "fra innsiden", og det er nyttig for meg å klare å legge merke til hva som skjer. Når jeg må kjenne etter hvor i kroppen følelsene sitter blir jeg også mer bevisst på det som skjer. Det kan være fryktelig kaos når det står på, men etterpå kan det være enklere å se hva som skjedde. Jeg oppfordrer deg derfor til å prøve å kjenne etter hva som skjer i kroppen neste gang du havner bakerst i køen og skjønner at du vil komme for seint til en viktig avtale. Kanskje du vil oppleve å kjenne at du også lever et aktivt og ekte liv på innsiden som du blir nysgjerrig på istedenfor å bli frustrert over? Kanskje du vil finne ut mer om reaksjonene dine, følelsene og alle de rare tankene som er deg...
Det jeg er mest takknemlig for når det gjelder denne måten å kjenne etter, er at jeg har blitt utrolig glad i hjertet mitt. Når sinne, frustrasjon, stress og negative følelser raser rundt i kroppen, kan jeg legge hånden på hjertet og søke ro. Jo mer jeg bruker dette bevisst, jo mer skjønner jeg at det ikke finnes vonde følelser i hjertet. Jo, det er fylt med sorg, smerte og lengsel, men det er fordi jeg har opplevd noe vondt. Det er fylt med kjærlighet som lengter å bli gitt bort. Den som har opplevd dyp kjærlighetssorg vet at det kan føles som at det stikkes kniver i hjertet. Det er smertefullt, men hjertet er ærlig og forteller deg at det er rom for disse følelsene også. For meg er hjertet det eneste stedet i kroppen der jeg møter medfølelse når jeg har det vondt. Det er ikke dømmende, det forteller meg ikke at jeg ikke er verdt noe, og det er aldri sint på meg. Disse følelsene sitter andre steder i kroppen, ikke i hjertet! Når jeg vet at alle de gode øyeblikkene, tankene og minnene sammen med Nathali er lagret her, er det godt å kunne oppsøke den gode følelsen når jeg trenger noe godt.

Det var nok en grunn til at den lille jenta vår etterlot seg hjerter overalt. Hun minner oss på hvor vi kan finne henne når vi trenger å føle nærhet...

Kanskje du som leser ikke skjønner så mye av det jeg har skrevet, men det er ikke så rart. jeg har nemlig prøvd å sette ord på følelser, og det er jammen ikke lett!!!

Ønsker deg gode stunder der du kan kjenne at de gode følelsene er tilstede i kroppen, men også i hjertet.

Klem fra Bente



Alle bildene er av samme skulpturen "Maskebærerne" som er laget av billedhuggern Hilde Mæhlum.
Denne står på torvet på Notodden og utrolig fascinerende. Den har en unik egenskap ved at blikket følger deg rundt.... For meg er den like mye en bekreftelse på forskjellen mellom ytre fasade og indre liv.

Lengselens stemme...

Kjære deg...

Etter mange dager med sol og varme har jeg tatt en liten tur inn igjen. Jeg er ute så mye som mulig, for jeg kjenner at solen gjør noe godt med både kroppen og tankene. Det kjennes ut som tankene blir litt lettere å håndtere når jeg har mer lys og plass rundt meg. Noen vil nok si at jeg flykter, men det er en god flukt å fokusere på alt som skjer i hagen. Jeg kan stoppe en vond tankerekke ved å følge med på en liten sommerfugl, eller jeg kan studere tegningene på ryggen til en liten bille. Jeg koser meg når jeg luker bort ugress og ser frem til at vakre blomster skal fylle tomrommet. I hagen min er også drømmene tilstede, og den forteller meg at jeg garantert vil oppleve noe godt om ikke så lenge...

Jeg lengter enormt etter å kjenne at livet er godt å leve og at dagene fylles med glede og håp.
Utfordringen min er at det er jeg selv som må sørge for at dette kan skje. Jeg har innsett at det ikke er mulig å oppnå dette ved å sitte å vente, eller skyve ansvaret over på andre mennesker.
Når dagene er ekstra tunge er det vanskelig å finne løsningene selv, og det er lett å skule mot andre og bli misunnelig. Påsken ble en tid der jeg kjente veldig på dette siden jeg følte at alt handlet om hvor lykkelige alle var som familie. Jeg tok en pause fra fb, for jeg merket at jeg ble trigget av alle bildene og statusoppdateringene. Jo mer jeg så av lykkelige familier, jo mer ulykkelig ble jeg.
Jeg skjønte det ikke til å begynne med, men når jeg begynte å tenke kritiske tanker, dvs når jeg så på disse bildene som "skrytebilder", begynte varsellampen å blinke rødt.. Jeg reagerte rett og slett på å se at folk smilte, koste seg og var lykkelige, og det var forferdelig vondt.
Jeg vil jo gjerne at alle skal ha det godt og at de er tilstede for hverandre. Bloggen fokuserer også på hvor viktig jeg synes dette er, så jeg burde være overlykkelig over å se så mye glede og kjærlighet på en gang.

Men hvorfor hadde det da motsatt effekt?? Hvorfor satt jeg ikke å smilte når jeg så fine bilder av glade foreldre og barn? Hvorfor la folk ut så mange bilder..det hadde vel holdt med noen få? Var de virkelig så opptatt av å vise frem sin vellykkede familie???
Jeg merket selv at det føltes feil, og fikk dårlig samvittighet for at jeg tenkte disse tankene. Hvordan kunne jeg komme ut av det?
Jeg øver hele tiden, og har blitt flinkere til å si : "STOPP, Bente!! Hva handler egentlig dette om? De tankene som kommer..er det fornuftige tanker eller er det følelsene som snakker?
Dette er en sorteringsjobb som krever at jeg er ærlig mot meg selv, og summen av alt som dukket opp samlet seg i en sterk og dyptliggende følelse...Lengsel.
Ordet lengsel  brukes ofte i sammenhenger der vi ønsker oss noe, ser frem til noe eller savner noe spesielt. Vi bruker det ofte, og tenker kanskje ikke så mye over hvilke følelser det beskriver. Vi tenker på hva vi lengter etter, men hvor ofte har du tenkt over hva du egentlig kjenner når du sier det? Hvor dypt tør du gå i deg selv?

Jeg har ingen problemer med å si at jeg lengter etter ting så lenge det ikke stikker dypt.
Nå har jeg oppdaget hvor sterkt det kan beskrive en følelse som påvirker hele meg, og jeg ser hvor mye det farger hvordan jeg ser på resten av verden.. Det er min personlighet, mine erfaringer og mine tanker som forteller meg hva jeg mener om det jeg ser og hører. En annen person ville tolket det på sin måte.
Jeg har lett for å glemme dette og trenger stadig påminnelser.
Jeg tror alle mennesker har en eller annen form for lengsel inni seg som det er vanskelig å snakke om. Kanskje vi ikke vet det engang, for vi har aldri kjent skikkelig etter og følt kontakt med selve kjernen. Vi føler at vi mangler noe, eller har en indre uro som vi ikke helt klarer å sette ord på.
Vi prøver å fylle livene våre med jobb, aktiviteter og mennesker i håp om at de skal gi oss det vi mangler, men når vi blir alene kommer lengselen snikende frem igjen. Vi kan holde den på avstand en stund, men før eller seinere får den tak i oss.
Den er en del av oss og det nytter ikke løpe fra den. Vi kan faktisk ikke løpe fra oss selv uansett hvor mye vi trener...
Jeg skjønner nå at lengsel er en del av kjernen som er lagret innerst i et menneske. Den er der og hvert enkelt individ opplever den forskjellig. Den er en del av vår egen grunnverdi, og vi lengter etter balanse og en følelse av helhet.
Jeg tror alle har en lengsel etter noe, men det er ikke alltid vi tenker at den er grunnen til at vi lever som vi gjør. Man kan lengte etter å bli sett som en verdifull person, men tror at løsningen er å kjøpe en verdifull bil. Man kan lengte etter oversiktlig og trygg økonomi, men bruker pengene på lotto i håp om å vinne. Noen lengter etter frihet, mens andre bare lengter etter en person å dele livet med. Jeg tror også det sitter mange enslige pappaer rundt omkring som lengter inderlig etter barna, og som fyller tomrommet og savnet med å jobbe.. Det er først når man tør være ærlig ovenfor seg selv at man finner ut hvor dypt lengsel sitter i oss, men det er også da man forstår at det kan finnes andre måter å møte utfordringene på.

Jeg har gått igjennom en tøff prosess der jeg har vært nødt til å sette ord på vanskelige og vonde følelser, men jeg ser nå at jeg har blitt bedre kjent med meg selv. Nå ser jeg bedre hva som er den egentlige årsaken til mye av det jeg tenker og gjør. Jeg tåler mer, jeg dømmer mindre og jeg tror ikke at "det perfekte livet" er mulig å oppnå for noen mennesker...

Med disse tankene i hodet har jeg tatt en ny gjennomgang av alt det jeg reagerte på i påsken.
Det er rett og slett merkelig... Nå er det ikke vondt på samme måten. Nå ser jeg mennesker som er like glad for å se solen og blomstene som meg. Jeg ser glade barn som smiler mot foreldrene og jeg ser at folk koser seg fordi de er sammen som en familie og er langt borte fra jobb og stress.
...akkurat slike bilder jeg kunne lagt ut selv for å dele gleden, smilet og de gode øyeblikkene med andre...

Jeg håper dette innlegget kan være en liten påminnelse om at uansett hvor misunnelig eller sjalu vi er på det andre har, så er det ikke sikkert at vi egentlig vil ha det samme allikevel...
Kanskje det er flere enn meg som kan finne hjelp i å kommandere seg selv til å stoppe opp og sjekke hva dette egentlig handler om. Det er faktisk ganske spennende å oppleve sitt eget liv på denne måten, for det blir veldig tydelig at kropp, sjel og sinn er sammenfiltret i en og samme person...nemlig DEG!!!

Jeg håper du får en fin helg.
Husk...det nærmer seg sol og sommer!!

Klem fra Bente

Når hjertet forteller...

Kjære deg...

Det er en stund siden forrige innlegg, men jeg har ikke klart å skrive noe som har vært bra nok til å legge ut. De fleste mennesker kjenner vel til de tankene som kommer når man begynner å sammenligne seg med andre, og bekreftelsen man gir seg selv på at man ikke er like flink.
Jeg har hatt disse tankene i hodet lenge nå, og til slutt måtte jeg stoppe opp og tenke litt fornuftig. Jeg måtte finne tilbake til der jeg startet og tenke at jeg skriver fordi jeg har noe på hjertet som jeg har lyst til å fortelle andre, ikke for å prestere noe. Da løsnet det igjen...
Dersom du ikke liker dette innlegget får du bare tenke: Jaja..alt er jo ikke like lett bestandig :-)

Jeg snakker ofte om Nathali og det er godt så lenge jeg ikke tenker på at jeg må si de riktige ordene for at lytteren skal sitte igjen med de "riktige tankene". Jeg vet at jeg er utrolig opptatt av hva andre tenker og mener om meg, og bruker masse tid og energi på å analysere samtaler. Det som er mest irriterende er alle de tankene andre har som de ikke sier høyt. Mine egne tanker og følelser forteller meg nemlig hva andre tenker og mener om meg... Flere som har denne egenskapen tro?? Hvis jeg har snakket med folk jeg føler meg usikker på, ender det ofte med en gjennomgang av alt jeg har sagt for å sjekke ut om det er noe de kan ha reagert negativt på og kanskje forteller videre til andre. Den skjer jo selvfølgelig på kvelden og natta, ikke på dagen når de fornuftige tankene er våkne eller jeg kan spørre dem..
Den verste følelsen kommer når jeg tror jeg har sagt eller reagert feil. Det kan ligge og gnage i dagevis, og kjennes ut som en snøball som bare blir større og større. Jeg føler veldig behov for å oppklare eventuelle misforståelser eller forklare mer om bakgrunnen. Når det gjelder disse tingene er jeg ganske håpløs, men jeg prøver å finne verktøy for å klare å gi litt mer blaffen.
Når du leser dette skjønner du kanskje at det er en enorm utfordring å takke ja til å stille opp på kurs og snakke foran fremmede mennesker. Jeg skulle fortelle om Nathali, om alt som skjedde hjemme, på sykehuset og tiden etterpå. Dette skulle jeg gjøre sammen med en sykehusprest foran leger og sykepleiere som jobber med organdonasjon/transplantasjon.
Jeg gjorde det samme for noen mnd siden, så denne gangen visste jeg mer. Forskjellen på første gang og denne gangen var nettopp det at jeg kunne forberede meg bedre.
Men hvordan skulle jeg forberede meg til noe jeg egentlig ikke orket å forholde meg til eller ville tenke på, og hvordan snakker man om krise og sorg på en riktig måte?  Hvordan kunne jeg være sikker på at alt jeg sa ble riktig slik at ekspertene ikke reagerte, for tenk om vi har misforstått noe i alt kaoset og at ting ikke er slik vi har trodd? Hvordan har de andre pårørende håndtert dette tro? Tenk om de har vært kjempeflinke og fortalt alle de riktige tingene?
Jo mer jeg forberedte meg, jo mer usikker ble jeg på meg selv. Jeg tenkte gjennom alt det vonde som skjedde og prøvde å tette noen av hullene. Det er enormt smertefullt, men jeg kunne ikke komme uforberedt. Jeg var veldig takknemlig og stolt for å få invitasjonen og ønsket å gi dem det beste jeg hadde...Nathali sin historie.

Jeg ble tatt imot på en fantastisk måte og følte meg velkommen. Alt gikk bra frem til jeg kom inn i lokalet og tankene slo ned som bomber...Hvorfor leste jeg ikke epikrisen??? Tenk om de synes jeg bare er dum, tenk om de synes jeg er følelsesløs.. kan jeg smile eller bør jeg tørke tårer?  Hva er riktig i denne situasjonen, hva forventer de av meg???
Disse tankene rakk heldigvis ikke å få feste og forsvant like fort som de kom når jeg kikket på menneskene som kom inn. Det var ikke eksperter som var ute etter å kryssforhøre meg på jakt etter svakheter...dette var gode mennesker som var spente på å høre det jeg hadde å fortelle. Forventningspresset jeg hadde gitt meg selv bleknet og ble byttet ut med forventning. Jeg gledet meg til å fortelle om jenta vår.
Dette kunne vært en opplevelse der jeg var "flink foredragsholder", men det ble annerledes...det ble en opplevelse for meg selv også.

Jeg var nervøs når jeg begynte å snakke, men så skjedde det noe...
Følelsen av dyp kjærlighet spredte seg i hjertet når jeg fortalte at jeg var mammaen til Nathali, og jeg kjente stoltheten når jeg fortalte om livet hennes og valget hun tok.
Kroppen reagerte med smerte og tårer når jeg måtte gjenfortelle de vonde ordene legene sa, og fortvilelsen, uvirkelighetsfølelsen og håpløsheten ga seg til kjenne når jeg snakket om timene etterpå.
Det ble vist et bilde fra bloggen der hun smilte så herlig.. jeg smilte selvfølgelig tilbake.
Jeg kjente på tryggheten når jeg fortalte om dynen som ble lagt rundt meg, og jeg følte omsorgen som ble vist Nathali og oss. Latteren kom naturlig når jeg hadde glemt spørsmålet sekunder etter det ble stilt, og de forsiktige smilene ga meg styrke når ordene ble borte.
Jeg følte varmen fra hjertet når jeg tenkte på takknemligheten alle viste fordi vi sa ja, og jeg så for meg det forventningsfulle smilet Nathali alltid hadde når hun var sikker på at hun hadde funnet den perfekte gaven til noen.
Jeg følte at jeg levde selv når jeg snakket om hvor viktig det er å fortelle andre at de må snakke om organdonasjon når livet er godt, og jeg følte på utryggheten når jeg snakket om fremtiden...

Men den sterkeste følelsen kom når jeg tok en pause og så menneskene som lyttet.
Jeg følte en enorm og dyp takknemlighet for å få muligheten til å fortelle vår historie til noen som virkelig vet hva dette handler om. Det føltes godt å fortelle at vi som pårørende merket at de behandlet jenta vår med dyp respekt og verdighet selv om hun var død, og at vi var takknemlige for å se at hun fortsatt var en verdifull person. Disse menneskene jobber med livet og døden og er fortsatt eksperter på et område som jeg har dyp respekt for, men jeg er ekspert på mitt område...Jeg er nemlig mammaen til Nathali!!!

Denne gangen er det ikke de selvkritiske tankene som kommer, og det er en utrolig god opplevelse. Jeg sitter heller ikke igjen med en følelse av at jeg har vært flink eller føler stolthet fordi jeg klarte å gjøre det på den måten jeg hadde sett for meg eller innfridde andres forventninger. Jeg sa ikke alt jeg hadde planlagt, men det er heller ingen ord som mangler.
Jeg sitter igjen med en følelse av at alt ble sagt på riktig måte fordi Nathali var med meg i hjertet. Jeg klarte ikke prestere noe som helst, men det føltes perfekt allikevel...
Det ble ikke slik jeg planla på forhånd, men det er jeg takknemlig for nå.

Jeg håper denne lille historien kan fortelle litt om hvor den ekte styrken og ærligheten ligger. Du har den inni deg hele tiden, men i det øyeblikket du flytter den til "utsiden" og blir mer opptatt av å vise den frem enn å gi den til deg selv, ja da blir det faktisk mer til de andre og mindre igjen til deg... I dette tilfellet er det lov å være egoistisk. Etter å ha tenkt endel på alt som skjedde, har jeg kommet frem til at det er de menneskene som forteller meg sine historier på denne måten som gjør størst inntrykk.
Det som setter spor og gjør at jeg trives spesielt godt sammen med enkelte mennesker, er deres evne til å fortelle sin egen historie fra hjertet og ikke bare fra munnen... Når noe føles ekte og ærlig blir det også mer spennende, og jeg vil bli bedre kjent med dem.
Jeg vet at "prestasjons-tankene" helt sikkert vil komme like intenst neste gang jeg skal gjøre noe spesielt, men nå vet jeg at jeg føler meg sterkere når jeg tør å være ærlig og ekte på godt og vondt. Det er fryktelig vanskelig å late som disse følelsene ikke er der, og jeg opplevde at det var befriende å akseptere at de var en del av meg og det jeg fortalte.
Jeg vet jeg må øve mer på disse tankene, men kanskje det er enklere enn å øve på å være en sterk original enn en svak kopi .

Det er ikke jeg som er annerledes enn alle andre.
Det er alle de andre som er annerledes enn meg!!!

                                                               En gave jeg fikk av foreldrene mine...

Håper du også kan kjenne at solen gir deg god energi... det gjør jeg.

Varm klem fra Bente

Størst av alt er kjærligheten..,

Kjære deg...

Akkurat nå skulle jeg ønske jeg kunne se deg i øynene og få takke deg for at du er sammen med meg. Det er veldig spesielt å skrive til noen jeg ikke vet hvem er, men det føles godt. For meg er alle like viktige.
Jeg ønsker at du skal føle at du kan være deg selv når du leser. Jeg håper at dersom du ser ditt eget liv med "mine øyne" vil du kanskje oppleve at du er sterkere enn du (og andre) tror.
Min blogg er fri for reklame, og jeg har ingen fasit på hvordan du får et godt og vellykket liv.
Jeg skriver om at livet faktisk ikke er så enkelt som noen lurer oss til å tro, og jeg grubler veldig over hvordan jeg kan løse utfordringene i det livet jeg faktisk eier og lever selv. Jeg ville nok kommet på mye "riktigere" løsninger dersom jeg skulle fortelle andre hva de burde gjøre, og på en måte gjør jeg jo det, men jeg håper du skjønner at jeg "famler meg frem" sammen med deg.
Jeg forteller små historier fra det virkelige livet, og jeg er ikke en av dem som går gjennom det på en rød løper.

Disse dagene er fryktelig tunge siden vi må forholde oss til det døgnet vi mistet Nathali for 2 år siden. Vi har jo vært forberedt, men vi gruet oss veldig. Noen som leser dette vil kanskje tenke at 2 år er lenge å sørge og at jeg ikke bør "dyrke sorgen" lenger nå. De mener det sikkert godt når de sier at jeg bør komme meg videre i livet, fokusere på det som skjer og tenke fremover.
Det er nettopp det jeg gjør...Jeg går videre i livet hvert eneste sekund. Alle som lever gjør det!! Noen ganger trenger vi å stoppe opp og bruke litt tid for å finne ut hvilken retning vi skal gå, men vi slutter ikke å leve av den grunn.
Jeg bruker bloggen til å fortelle folk hvordan jeg jobber med å forholde meg til alt som har skjedd og hva som skjer underveis i prosessen fordi jeg vet det finnes mange som ønsker, men ikke klarer å snakke om det. Jeg får veldig god hjelp, og når jeg  forstår at jeg har opplevd et alvorlig traume og får forklaring på reaksjonene, gir det trygghet og jeg tør å vise hvem jeg egentlig er.
Traume betyr det samme som sår eller skade og jeg vet det er mange som lever med store sår og skader i sjelen som har kommet av ulike årsaker. Det kan være usynlig på utsiden, men det kan gå dypt og være smertefullt. Jeg håper at åpenheten min kan føre til at noen av disse sårene kan få stell og behandling slik at de kan heles...

Målet mitt med å gå videre i livet er ikke å "komme over det som har skjedd". Det har faktisk skjedd, og det har forandret meg for alltid. Det er umulig å være upåvirket, og jeg vil alltid ha Nathali med meg.
Noen ganger snakker jeg om ting som skjedde før hun døde, mens andre ganger snakker jeg om at hun ikke er sammen med oss mer. Jeg er redd for at jeg plutselig skal få en reaksjon der livet raser sammen fullstendig, men så lenge jeg klarer å prate om henne har jeg en viss kontroll. Jeg er veldig redd for at hun skal bli borte...
Jeg snakker om Nathali fordi hun alltid vil være datteren vår og hun er en stor del av livet og tankene mine fremdeles. Det er jo ikke alt jeg snakker om som er vondt.  Lytteren derimot kan sitte med egne tanker og høre at jeg snakker om jenta som er død og borte for alltid, og at jeg sørger.

Men nå har jeg tenkt litt på noe...

Hvis dine barn flytter langt vekk og aldri har tid til å prate, eller hvis kjæresten din jobber i utlandet der det er dårlig mobildekning... Ville det ikke være naturlig at du også snakket om dem og kjente på savnet og fraværet? Er man ikke like glad i dem selv om man ikke kan snakke sammen hver dag?
De som har opplevd en skikkelig forelskelse vet hvordan det føles når man må være fra hverandre. Ingen god følelse, og tankene lever sitt eget liv. Vi teller dager, ser på bilder, drømmer og lengter bare etter å se hverandre igjen. Midt oppi alt kjenner man en følelse av tilhørighet og visshet om at man er glade i hverandre uansett avstand.
Hvordan er det mulig når man er på helt forskjellige steder, ikke ser hverandre, ikke kan prate og ikke kan være nær hverandre.
Hvis du tenker etter...hvordan kjennes denne følelsen ut?

All erfaring viser at når man planlegger å møtes igjen ser vi frem til det og tar det som en selvfølge med mindre det er kansellering av fly på grunn av uvær, at det dukker opp noe viktig eller andre uforutsette hendelser. Vi er forberedt og takler det meste, men vi tør ikke tenke på det som virkelig er viktig. Vi blir redde av å tenke tanken, men vi har faktisk ingen garanti for at de kommer hjem igjen.
Vi tror, håper og ønsker det...
Jeg synes det er godt å tenke på at jeg fremdeles har Nathali med meg i livet, men på en annen måte enn før. Jeg liker å beskrive følelsen som at hun har flyttet langt, langt vekk, og jeg føler at hun har det bra. Jeg vet ikke sikkert om jeg noen gang får se henne igjen, men jeg tror, håper og ønsker ...

I mellomtiden kan jeg ofte føle på savnet og kjærlighetssorgen fordi vi er så langt fra hverandre, men hjertet er heldigvis ikke avhengig av teknologi. Det forteller meg alt jeg trenger å vite...
Jeg vet det finnes mennesker som sliter med å tro at de skal få møte sin kjære igjen, eller som ikke tror i det hele tatt. Uansett håper jeg at mine tanker kan gi deg håp om at det er mulig å tenke på noe godt underveis selv om man kanskje må vente lenge for å se om det stemmer.
Tiden frem til det skjer må leves som et "avstandsforhold". Det er lov å snakke om dem, det er lov å savne og det er lov å fremdeles være glade i dem.

           Så blir de stående, disse tre: Tro, Håp og Kjærlighet
                      Men størst blant dem er Kjærligheten.

Som dere vet leter jeg ofte etter små og gode øyeblikk.
Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk det for meg at jeg måtte rette på en syringrein som så skjev ut, men under den lyste det en liten skatt.
Innimellom døde blader stod det en liten stemorsblomst og lyste mot meg.
Samme dagen som Nathali reiste fra oss dukket det opp en liten vårblomst som smilte...


Jeg ønsker å dele denne stemorsblomsten med deg fordi den kanskje kan fortelle deg noe godt også...

                                                           Klem og gode tanker fra Bente

Sårbar & Sterk

Kjære deg...

Har du tenkt på hvor mye av livet ditt som styres av tanker og følelser? Alle de tingene man gjør fordi man "føler" at det er riktig der og da. Jeg opplever det ofte, og dette innlegget er et resultat av at tanker og følelser kan skifte i løpet av et øyeblikk, og forandre fokus fullstendig.

Jeg har vært igjennom noen tøffe dager nå fordi jeg har hatt et ønske om å klare å gjennomføre noe jeg gruet meg veldig til. Tankene mine har vært veldig fokusert på hvordan jeg skulle klare det, og jeg følte på en enorm sårbarhet og en form for svakhet samtidig som jeg leitet etter tegn på styrke. Jeg hadde så mange spørsmål om hva jeg måtte gjøre og tenke, men jeg fant ikke svarene. Alt resulterte i et innlegg som aldri vil bli postet. Det ligger hos meg som et bevis på hvor stort fokus enkelte tanker tar, for deretter å bli fullstendig satt på sidelinjen fordi noe annet overtar.

Som mange av leserne kjenner til, er jeg opptatt av organdonasjon.
Jeg kaller det min hjertesak fordi Nathali er hovedårsaken til at jeg snakker om det.
Jeg har valgt åpenhet, og det har ført til at andre også har åpnet noen nye dører for meg. Grunnen til at jeg gruet meg så for gårsdagen, var at jeg hadde fått invitasjon til å fortelle om Nathali, om natten da alt det vonde skjedde og vårt møte med helsevesenet når livet raste sammen rundt oss.. Dette er jo absolutt det verste og vondeste jeg kan snakke om, men jeg sa ja allikevel. Det var en grunn til dette, og det var at det var de rette menneskene som skulle lytte til det jeg hadde å fortelle. Jeg skulle møte de som har som jobb å møte pårørende i sjokk og krise på sykehus. De ønsket å lære mer om hvordan pårørende kan møtes på den beste måten når det verste skjer, og de ønsket å høre vår historie.
Dagene før dette har vært tøffe fordi jeg har måttet forberede meg og tenke tilbake og dermed bli konfrontert med bilder, minner, redsel og enorm sorg. Alle disse følelsene kom frem fra dypet, og det ble overveldende til tider. Allikevel var det aldri i mine tanker at jeg skulle trekke meg. Jeg klarte å tenke at dette er jo en del av det de ønsker å vite mer om, og jeg holdt fast ved at hvis det finnes noen som virkelig kan forstå meg og mine reaksjoner, er det disse menneskene...

Siden jeg allerede var stresset ble det også til at jeg gruet meg til reisen. Det føltes som alt bare var fullstendig kaos, men jeg fant ut at jeg fikk spørre meg frem til alt som ble uoversiktlig og heller bare la de tro at jeg var dum... Allerede her tok jeg et valg om å be om hjelp fra andre fremfor å kjenne på frustrasjonen over ikke å klare å få oversikt og håndtere ting på egenhånd. Jeg følte meg enormt svak, men så begynte jeg å tenke på det jeg allerede hadde skrevet. Var jeg virkelig så svak? Nei, jeg var kjempesterk fordi jeg virkelig ønsket å klare det på tross av alt som skjedde inni meg.
Jeg var ikke svak...jeg var bare veldig sårbar fordi jeg ikke klarte å holde fast ved tankene og kontrollen, men jeg var også sterk som lot " jeg klarer meg selv-Bente" få hvile og tillot meg å spørre alle de "dumme" spørsmålene. Hmm..mulig det var derfor de tok en ekstra sjekk i sikkerhetskontrollen? :-)

Bussturen ble veldig spesiell. Ikke det at det er så spesielt i seg selv å sitte på en buss, men det er de menneskene som sitter på bussen som er spesielle. Som regel vet vi det ikke, for vi ser alle andre veier og har musikk på øret for skjerme oss. Ja, jeg er en av dem jeg også! Denne bussturen ble annerledes på mange måter. Jeg trodde jeg skulle inn på en buss med få folk, men neida..det var skolebussen og folk overalt. Ikke noen trygg situasjon overhodet, men jeg dumpet ned i første ledige setet jeg så. Jeg rakk ikke få på musikken en gang før han pratet til meg. Er det mulig?? En busspassasjer som prater og er veldig hyggelig. Jeg liker jo å prate med trivelige mennesker. Slett ikke verst start på turen...helt til han spurte om reisen til Trondheim var besøk eller jobbrelatert. Jeg kjente at ordene ble borte fordi jeg ikke var forberedt på spørsmålet. Vi skulle jo bare snakke om ufarlige ting som fly, sydenturer og selvfølgelig snøen og vinterkulden! Dette var farlig, for hva skulle jeg si? Sannheten ville føre med seg vonde tanker og antagelig mange spørsmål.
Jeg vet at jeg har "ødelagt" mange lette og lystige samtaler fordi det som regel kommer et spørsmål som er vanskelig..."har du barn"?. Folk er ikke forberedt på å høre at jeg er mamma til en engel, og synes det er vanskelig å forholde seg til. Det har jeg ingen problemer med å skjønne, og på dette tidspunktet føler jeg ofte at det hjelper å snakke om at Nathali var donor og har gitt livet i gave til 7 barn. Samtalen blir plutselig litt mer ufarlig, og kan bli til noe godt. De fleste har tenkt på det en eller annen gang, men det er et tema man ikke snakker om før noen andre tør å starte. Jeg er en av dem som vet hva dette handler om, og kan snakke om det.
Tilbake til bussen...
Jeg trodde det var nok å si at jeg skulle på kurs, men han ville vite mer og jeg måtte fortelle. Reaksjonen ble annerledes enn jeg forventet. Han taklet det, og sa ordene jeg trengte for å slappe av. "Det må være forferdelig vondt, men du gjør noe viktig!!" Vi hadde en fin samtale om  det å miste et barn, men også organdonasjon, og jeg tror han hadde med seg noen tanker når han gikk av bussen. Jeg satt igjen med en følelse av at det var godt å si noen av tankene høyt til en fremmed som ville høre. Jeg kunne fornøyd sette på musikken, se ut av vinduet og la tankene vandre bort fra alle andre passasjerer og spørsmål.

Det kan også være "farlig" å la tankene få vandre fritt, for da kommer også alle de unødvendige bekymringene. Plutselig ble jeg stresset over at jeg ikke husket hvor lang det tok til Torp. Det hadde overhodet ingen betydning, men jeg trengte å vite for å få oversikten tilbake. Jeg prøvde å huske for jeg visste det jo så godt, men følte bare at jeg ble mer og mer stresset...det trengte jeg ikke nå. Jeg kastet et blikk på min nye sidemann og tenkte at jeg kunne jo spørre så kanskje jeg kunne få litt ro igjen.

"Vet du hvor lang tid det tar til Torp"?
Denne setningen er årsaken til hele dette innlegget. En liten setning jeg sa fordi jeg følte meg så utrolig svak, dum og fortvilet over meg selv.. (og selvfølgelig hadde disse tankene fått selskap av alle andre tanker som forsterket følelsen av at livet mitt var vanskelig å håndtere. Jeg visste jo ikke engang dette.Hvor dum går det an å bli?? )
Denne mannen var også veldig hyggelig og spurte om reisen. Dette er tydeligvis et normalt og vanlig spørsmål, men det ble like vanskelig å svare. Jeg tenkte på forrige medpassasjer, tok sats og sa det som det var. Samtalen som fulgte ble veldig spesiell, og jeg blir også rørt når voksne menn tørker tårer fordi de får kontakt med følelsene. Det blir så ekte og ærlig når mennesker lar maskene falle og viser sitt "indre ansikt". Det blir så enormt sterkt, og forteller meg mye om tilstedeværelsen i det som skjer. De tenker ikke på jobb, bil, karriere eller andre ytre ting i dette øyeblikket. Tårene kan handle om min sorg, men de kan også være et resultat av at de tenker på sine egne barn og kjenner på egen sårbarhet.. Dette er ikke en svakhet- det er en styrke.
Mannen hadde sagt at han hadde hadde tenkt på organdonasjon, men ikke gjort noe mer med det. Jeg sa som det er, at det viktigste er at han forteller det til de nærmeste siden det er de som får spørsmålet hvis det verste skulle skje. Etter han forlot bussen satt jeg igjen med en tanke...Hvis han bestemte seg for å bli donor etter å ha snakket med meg, ville det være verdt turen i seg selv...

Resten av turen gikk bra, og på hotellrommet skulle jeg fullføre blogginnlegget jeg hadde skrevet og poste. Det ble det ikke noe av, for det lå en melding fra den fremmede mannen jeg snakket med sist. Han fortalte at historien min hadde gjort dypt inntrykk og sa at han hadde skrevet om møtet med  "damen på bussen" på fb-profilen sin. De fleste har noen felles venner på fb, og takket være at en slik person kjente igjen "historien til Nathali", fant han meg og jeg fikk vite hva han hadde skrevet. Tusen takk til denne personen!!
Når jeg leste ordene hans, rant tårene..Det var så enormt sterkt å lese at min sårbarhet, åpenhet og historie hadde gjort så inntrykk at han ønsket å hjelpe meg å sette fokus på organdonasjon. Når jeg også fikk se hvor mange som ble engasjert, likte og kommenterte det han hadde skrevet, kjente jeg på en dyp og inderlig takknemlighet i hjertet..

Innlegget med overskriften Sårbar & Sterk fikk plutselig et helt annet innhold som var mye sterkere på alle måter, og det har vært utrolig godt å skrive det.
Ønsker derfor å rette en stor takk til de to mennene som sørget for at jeg satt igjen og følte at jeg var sterk nok til å klare det jeg hadde satt som mål.

Jeg klarte oppgaven min, og jeg tror Nathali ville vært stolt..

Jeg håper dette innlegget kan få deg til å tenke at sårbarhet som følge av at du har opplevd vonde ting, ikke er det samme som svakhet. Når du gjemmer den vekk, får du heller ikke muligheten til å oppleve at den gir deg muligheten til å forstå hvor sterk du egentlig er.

Denne blomsten er til deg som trenger litt støtte på vegen....

Klem fra Bente