Det jeg ikke fikk sagt...

 

Denne gangen har jeg utfordret meg selv litt ekstra. Hvis du vil lytte til at jeg leser, kan du trykke HER 

Kjære deg...

Noen ganger er det helt umulig å forstå hjernen.
Nå sitter jeg her med hodet fullt av tanker som jeg vil dele med deg, men jeg har brukt 3 timer av livet mitt på å finne de få ordene som skal starte innlegget.

«Nå må du ikke gjøre det så komplisert for deg selv, Bente. Du kan jo bare begynne å skrive»

Jeg kjenner igjen stemmen, og det føles utrolig godt med den lille korrigeringen på min prioritering om hva som er mest viktig akkurat nå.

Dette er et veldig personlig innlegg, men jeg tror allikevel at du kan kjenne deg igjen i noe av det jeg skriver, enten det handler om vennskap, sorg, eller ulike følelser, tanker og reaksjoner.
Jeg håper du vil sitte igjen med noen tanker du ikke har tenkt før, og at du oppdager nye og fine ting ved deg selv og andre.

Stemmen som hjalp meg videre tilhørte en mann som har vært en viktig brikke i både mitt og Jarles liv siden vi var ungdommer.

Vi har venner, vi har nære venner, men vi hadde bare en eneste Runar.
Nå må vi fortsette livet uten han..

Begravelsen var like spesiell som mannen.

Jeg visste at han hadde fortalt hvordan han ønsket den skulle bli, men den ble nok enda finere og varmere enn han kunne sett for seg.
Runar skjønte ikke selv hvordan han påvirket andre rundt.
Hvis vi prøvde å fortelle det, kunne han svare: «jeg er bare en enkel sjel som tenker at alle mennesker er like mye verdt. Vi må jo være snille med hverandre»

Han hadde valgt presten selv, og visste at preste-kameraten og familien ville gi den ekte historien om livet hans og hvem han var. Runar var en person man ble glad av å være sammen med.
Ingen var i tvil om hvem det ble snakket om. Det var latter og tårer om hverandre og jeg husker jeg tenkte: Herlighet så heldige vi er som fikk være vennene hans i så mange år..

Det var veldig godt å sitte sammen med gode venner på minne-samværet etterpå.
Når de åpnet opp for alle som ville dele minner om Runar, kjente jeg at dette ville bli en utfordring.

Jeg kan nemlig få et enormt sterkt behov for å takke mennesker som rører hjertet mitt på en eller annen måte. Hjertet bryr seg ikke om det er kjente eller fremmede, og det forventer ikke å få svar. Det vil bare fortelle et annet menneske at de har gjort noe godt.

Jeg kjente igjen følelsen som bygget seg opp i kroppen..
Jeg var nødt til å takke Runar for alt han var og alt vi hadde opplevd for aller siste gang…

Hjernen kjente også igjen disse følelsene og minnet meg på hvorfor jeg ikke hadde skrevet tale på forhånd. Jeg ville ikke klare det! 

Jeg kunne ikke sette meg selv i en situasjon der jeg kanskje brøt fullstendig sammen foran alle som var der. Hva ville de snakke om etterpå? 

Det viktigste var jo at jeg hadde sagt alt til Runar når han levde..
Jeg satt en stund og ventet på at det ville roe seg, men plutselig skjøt det opp en kraft som jeg ikke klarte å stoppe.

Jeg måtte gjøre det!!!

Det gikk ikke så bra...

Jeg har nok en gang erfart hvor lett det er å «miste seg selv» når følelsene er sterkere enn evnen til å tenke klart og fornuftig.
Hadde jeg stoppet opp et lite øyeblikk og blitt oppmerksom på hva jeg holdt på med, kunne jeg kanskje fått tid til å samle meg. Men det klarte jeg ikke.

Etterpå fortalte folk at de hadde forstått hva som skjedde, og noen sa akkurat de ordene jeg trengte å høre: «Det var hjertet ditt som snakket, Bente».

Det er utmattende å kjenne på sorg, og søndagen etter begravelsen fikk jeg enormt behov for å se sjøen. Jeg vet av erfaring at det er et godt sted når hodet trenger ro, og kroppen ber om å få hvile.

Mens jeg satt på svaberget og kikket ned i vannet, følte jeg plutselig en helt spesiell indre ro. Tankekaoset stilnet og jeg kunne kjenne pusten helt ned i magen..
Hjertet åpnet seg og fikk god plass til å romme alt som fylte det.
I det øyeblikket var jeg veldig tilstede i meg selv, og det var befriende og godt.

Et øyeblikk varer ikke lenge, og selvfølgelig kom tankene om den «mislykkede talen».
Forskjellen nå og tidligere, var at nå kunne jeg møte den med åpenhet og nysgjerrighet.
Hva var det som skjedde egentlig?
Hvordan er det mulig å miste kontakten med seg selv?

Stopp litt nå…    Hvem sier at «jeg mistet meg selv»?

Det stemmer ikke.. Jeg var der, og jeg pratet om Runar foran alle menneskene. Jeg var tilstede både fysisk og mentalt.

Jeg stod der som et levende og innholdsrikt bibliotek som inneholdt alt jeg har opplevd sammen med Runar.
Jeg ble overveldet av alt som dukket opp, og jeg mistet evnen til å sortere og velge ut noen få, fine ord fra millioner av tanker, følelser og opplevelser som var lagret gjennom et langt og spesielt vennskap.

Nei, jeg mistet ikke meg selv.. Jeg var meg selv!

Jeg var den ekte, ærlige og uperfekte Bente som Runar kjente så godt.
Det var alltid trygt og naturlig å være seg selv sammen med han.

Nå forstår jeg at jeg ikke ville oppdaget dette hvis jeg hadde hørt på tankene om at jeg ikke ville klare å snakke om han.

Jeg vet ikke hva alle andre tenker om fremføringen min, men jeg tror Runar ville smilt.
«Endelig! Du må ikke være så opptatt av hva andre mener om deg.. Du må være deg selv». (oversatt fra Runar’s: «Du må være dæ sjøl!»😉 )

Jeg avslutter med noen flere av Runars’s ord:
«Du tenker altfor for mye du, Bente.. Nå må du blåse ut med litt Motörhead!!

Tusen takk for alt du var, kjære gode Runar. Vi savner deg…

Nå blir det Motörhead !!!

Skammens ansikt...

Kjære deg…

Det har gått 2 år siden forrige innlegg, men nå er tiden inne. Det føles som jeg starter helt på nytt, men samtidig er det en fortsettelse på livs-reisen min. Jeg skal være ærlig og si at det er skummelt, men jeg gjør et forsøk og håper det er bra nok..

Den siste tiden har jeg fått flere spørsmål om hvorfor jeg sluttet å skrive.

Når jeg ser tilbake, handlet det om at jeg skiftet fokus. De siste to årene har jeg prøvd meg ut i jobb, og istedenfor å fokusere på hvordan jeg skulle leve livet mitt, brukte jeg alle kreftene på å mestre arbeidslivet.

Jeg har vært utrolig stolt over å endelig klare målet jeg har hatt i mange år, og er dypt takknemlig for mulighetene jeg har fått og alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med underveis.

Når man går stort ut og forteller alle at man endelig har lykkes, kan fallet føles ekstremt smertefullt og kanskje det aller verste.. Skamfullt.

Jeg klarte det ikke..

Dette er det vanskeligste innlegget jeg noen gang har skrevet fordi jeg må kjenne på følelsen av skam når jeg skriver. Jeg kan ikke vente på at den skal gå bort, for den gjør ikke det. Den ligger der som en stor vond klump, den stikker dypt og den forteller meg at jeg ikke bør skrive om dette. Jeg føler meg naken, sårbar og redd. Allikevel har jeg bestemt meg for å gjøre det.

Jeg har fortalt deg mye om livet mitt tidligere og jeg har valgt å være åpen om sorgen over å miste den eneste datteren vår, og om å være psykisk syk. Det har vært tøft og vanskelig, men jeg har aldri vært redd for reaksjoner på samme måten som jeg er nå.

Tenk at det skal være vanskeligere å si at man ikke jobber, enn å fortelle om alt det andre som har skjedd.

Det skremmer meg at tanker og følelser kan få så stor makt over livene våre, og jeg har derfor bestemt meg for å undersøke hva som skjer når man tar et valg om å møte dem i full offentlighet.

Det er ikke alltid vi klarer å finne årsakene og bakgrunnen for at vi reagerer som vi gjør, og vi kan tro at vi ikke mestrer situasjoner fordi vi er svake, reagerer feil eller er unormale og annerledes enn alle andre. Sykdomsdiagnoser kan fortelle noe, men livet er mye, mye mer.

Jeg håper derfor at min lille historie kan hjelpe deg å tenke at skamfølelse kan føre til noe bra dersom du blir nysgjerrig på hva som skjer. Og kanskje oppdager du nye ting om deg selv.

I sommer skulle jeg på konsert. Jeg hadde allerede skaffet billett, og gledet meg enormt.

Det er fortsatt en av de tingene jeg oppsøker når jeg trenger å fylle opp med glede i livet.

De gir meg en følelse av frihet og jeg kjenner at musikken får meg til å ta deilige pauser i hverdagslivet. Jeg kan være 100% Bente.

Når det nærmet seg, ble jeg mer og mer stresset, og begynte å forberede meg på alle mulige scenario som kunne skje.

Hvem kunne jeg møte? (som om det er mulig å planlegge), hva skulle jeg svare når de spurte om hvordan det går? Skulle jeg fortelle hvorfor jeg ikke jobber, og hvor skulle jeg sette grensen for hvor mye jeg skulle si?

Når jeg gikk gjennom dette skjønte jeg hvorfor jeg nesten ikke hadde sett andre enn de nærmeste i tiden etter jeg sluttet. Jeg var redd for at folk skulle spørre hvordan det gikk med jobben, og jeg hadde ikke lyst til at noen skulle få vite hvor svak, mislykket og udugelig jeg var.

Istedenfor å fokusere på alle de gode tilbakemeldingene jeg hadde fått underveis og papirene som bekreftet at det ikke var helsemessig forsvarlig å fortsette, lyttet jeg heller til «stemmene» i samfunnet som ropte høyt at det ikke var bra nok.

Stoltheten ble byttet ut med følelse av selvforakt, verdiløshet og stor sorg over å havne i den gruppen som blir sett på som en belastning for fellesskapet, og det var vondt.

Jeg hadde gjort alt riktig, men JEG er feil.

Alle disse tankene gjorde at skammen fikk et tydelig ansikt, og den møtte meg i speilet.

Vi trenger å bli sett og bli bekreftet for å føle at vi har egenverdi.

Når skamfølelsen og den selvkritiske stemmen forteller oss at vi er feil, mindre verdt som mennesker eller føler at vi må skjule noe/ gjemme oss, prøver vi å finne måter å beskytte oss.

Vi har forskjellige måter å møte dette på, og noen ganger trenger vi hjelp til å se og forstå hva som skjer.

Jeg fikk derfor to oppgaver av terapeuten min, Malin, og de var veldig enkle i seg selv.

1. Jeg skulle reise på konserten og sende melding til henne når jeg var der.

2. Jeg skulle skrive et blogginnlegg der jeg forteller at jeg ikke er i jobb nå

Terapi kan nemlig handle om mye mer enn å sitte på et kontor og snakke om «hvordan har du det nå». Den største jobben gjøres mellom timene.

Jeg liker å bli utfordret på slike ting, fordi jeg vet at hun kjenner meg godt, og jeg er trygg på at jeg overlever selv om det kan være tøft mens det står på.

Jeg har erfart at jeg kan trenge litt ekstra press for å klare å kjenne etter hva som skjer, men når jeg står på den andre siden, skjønner jeg hvor viktig det var for å komme ett skritt videre.

Når jeg gjorde meg klar til å reise på konsert, hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle klare det uansett hvor stresset jeg var.

Jeg var alene hjemme, så jeg slappet av og tok det rolig slik at ikke noe annet skulle forstyrre meg og ødelegge «oppgaven». Jeg gledet meg og følte at jeg hadde kontroll over angsten.

Jeg vet veldig godt at følelser ikke alltid lytter på det man forteller dem med fornuften, og de kan ta fullstendig styringen selv om man kjemper imot alt man orker. Når jeg satt på gulvet og så ut som en blanding av vaskebjørn og Alice Cooper istedenfor å sitte i bilen, kjente jeg bare en enorm dyp fortvilelse.

Skulle jeg bli fratatt muligheten til å gå på konsert også??

Skulle jeg miste en av de gledene, og «medisinen» som betydde så enormt mye for meg?

Skulle skamfølelsen over å ikke være frisk nok, sterk nok og flink nok til å klare en jobb få bestemme at jeg ikke lenger kunne vise meg ute blant folk?

Var det slik resten av livet mitt skulle være?

Jeg følte meg så svak og verdiløs, og der og da så jeg panikk-angsten som en sykdom som overtok livet mitt fullstendig og fortalte at nå var det slutt på de gode øyeblikkene.

Kvelden kunne sluttet slik og jeg kunne gått tilbake til den trygge sofaen og synes synd på meg selv.

Men den gjorde ikke det, takket være meldinger fra to gode venner som visste at jeg gledet meg til konserten. Jeg var nødt til å si sannheten, og når jeg skrev og fortalte hvordan jeg hadde det, fortalte jeg det også til meg selv med ord.

Jeg kom ut av «boblen», og sammen med dem klarte jeg å finne ordene jeg trengte å si til meg selv:

 «Dette skal IKKE stoppe meg fra å reise på konsert! Jeg fortjener å oppleve gode ting, og de som kjenner, og bryr seg om meg sier det samme.

Ok, Jeg kjenner at angsten og skammen er der, men de må bli med meg på tur isteden, og vi må ta det som skjer når det kommer.  Dette er bare en del av meg…»

Jeg rakk bare ekstra nummeret med Chris Thompson, men jeg fikk med meg Åge Sten Nilsen, og jeg sendte melding til Malin!

Om jeg traff noen jeg kjenner, eller møtte noen som pratet om jobb? Selvfølgelig gjorde jeg ikke det.. Det var en fantastisk konsert, og jeg smilte resten av natta, Jeg klarte det!!

Ved å skrive dette, har jeg gjort en viktig oppdagelse

Joda, skamfølelsen er fortsatt tilstede, men det har faktisk skjedd en forandring underveis. Jeg har vist den frem, gitt den motstand, men også sørget for litt balanse ved å skrive om noe jeg er stolt av å ha klart.

Ved å akseptere at den er der, har den myknet litt, blitt litt mer ufarlig og den har funnet en naturlig plass fordi jeg forstår den bedre nå.

Malin visste hva hun gjorde, og nok en gang hadde hun rett.

Ryggsekken blir litt lettere å bære nå.

Mitt eksempel er ikke alvorlig sammenlignet med hva andre kan slite med.

Jeg håper allikevel at det kan gi noen tanker om at man kan snakke om skam som en følelse, tanker og fysisk ubehag som alle har kjent i ulike grader. Det kan være små dumme ting vi har sagt og gjort, tanker om at vi ikke er bra nok eller skam påført av andre.

Det kan skje gode ting dersom man gir den en merkelapp som kan bidra til å gjøre den litt mer synlig og konkret. Er det selvkritiske tanker vi påfører oss selv eller er det andre som sier vi bør skamme oss?

Hvis vi klarer å møte det som er vondt, får man også en mulighet til å lindre smerten/ubehaget og gi oss selv litt støtte og forståelse for det vi kjenner. Dersom du er redd for å møte den alene, finnes det god hjelp å få.

Husk at du ikke er alene om å ha slike følelser. Jeg er sikker på at om du spør folk rundt deg om de har følt på skam, så vil du oppdage at dette er en vanlig følelse. Jeg kommer garantert til å lure på om jeg gjorde det riktige med å poste dette, men det viser jo at jeg også er helt normal..

Dette ble et langt innlegg, men etter å ha hatt en pause på nesten 2 år ble det sånn denne gangen. Tusen takk til alle dere som har motivert og pushet meg i gang igjen.

Nå avslutter jeg med å si at oppgave 2 er fullført, og det føles befriende og godt!!

Klem fra Bente

Støtten kan være nærmere enn du tror...

Kjære deg…

Jeg vil starte med å sende ut en stor takk for alle de hyggelige tilbakemeldingene jeg fikk etter det forrige innlegget. 

Jeg hadde forberedt meg på at jeg sikkert hadde mistet mange lesere fordi jeg hadde hatt en lang pause, og ble veldig overrasket når jeg så hvor mange som har besøkt siden. 

Jeg blir glad og veldig takknemlig når jeg ser at bloggen finner sine egne veier, og jeg når ut til folk.  Tusen, tusen takk for all støtte og gode ord.

Siden bloggen handler mye om tanker og følelser, kan jeg tenke «blogg-tanker» hvor som helst og når som helst. Men jeg hadde aldri sett for meg at det ville komme et innlegg fra en tannlegestol under en rotfylling…

Jeg tror alle har noen tanker om å gå til tannlegen, men jeg håper ikke jeg skremmer noen med denne lille historien. Jeg leter jo etter gode øyeblikk, og de blir kanskje ekstra tydelige og sterke dersom man oppdager dem når man er i utfordrende situasjoner. Kanskje du kan tenke på dette dersom du kommer i en situasjon der du trenger ekstra støtte, enten det er i en tannlegestol eller et helt annet sted..

Når man vet at alle erfaringer blir lagret, er det ikke så rart at de som har dårlige erfaringer gruer seg eller er redde. 

Jeg har ingen erfaringer som skulle tilsi at jeg burde være redd for en rotfylling siden dette var første gangen og tannlegen forsikret meg om at hun ville gi masse bedøvelse, og stoppe dersom det gjorde vondt. 

Jeg stoler på henne fordi hun er en fantastisk person, men det var ikke nok til at jeg klarte å slappe av. Med rask puls og kropp som en spent fjær, forberedte jeg meg på smerten som kanskje kunne komme. 

Jeg hadde jo googlet «gjør det vondt å rotfylle?» kvelden i forveien, så jeg visste at sjansen var tilstede. Det er aldri smart…

Det kan være skremmende å føle at man ikke har kontroll på det som skjer, og hos tannlegen føler jeg også at jeg må lukke øynene. 

Det gjør hele situasjonen mer sårbar, fordi jeg begynner å tolke ting når jeg må bruke andre sanser enn synet. 

Jeg prøvde derfor å fokusere på andre ting, og endte opp med å legge merke til alt som skjedde inni hodet. Ikke rart jeg blir stresset, for der skjedde det jammen mye rart. 

Så mange tanker som handlet om ting utenfor meg selv, men alt var samlet på innsiden. 

Jeg oppdaget også hvor raskt tankene skifter dersom de blir forstyrret av noe utenfra, og selv om jeg prøvde å finne ut av hjernens hemmeligheter, så fikk jeg med meg alt som skjedde av lyder og bevegelser. 

Jeg var på vakt og i forsvarsmodus hele tiden, og jeg fikk virkelig bekreftet at kroppen fungerte akkurat som den skulle når hun traff den betente nerven. 

Da var det slutt, og en ny time ble satt opp..

Nå hadde jeg fått en vond erfaring jeg kunne skrevet om, men jeg vil heller fortelle hvordan den hjalp meg til å tenke nye tanker og få en mulighet til å prøve ut en øvelse jeg har brukt mye når jeg har hatt det vondt på andre måter.

Når jeg lå i stolen for andre gang, med max bedøvelse og tannlegens beroligende stemme klarte jeg bare å tenke på en eneste ting.. Nå kommer det til å gjøre vondt. 

Jeg vet ikke når eller på hvilken måte, men jeg må tåle det denne gangen. 

Og det sa jeg til meg selv om og om igjen mens jeg prøvde å flytte smerten til hendene og fingrene ved å klype meg selv hardt. Jeg må tåle det!

Jeg vet ikke hva som skjedde, men plutselig kjente jeg igjen ordene som de samme ordene jeg brukte når jeg prøvde å takle den enorme sorgen over å ha mistet Nathali. 

Jeg kjente på følelsen av hvor vanskelig det er å skulle være sterk og tåle det som skjer når man er redd og føler seg svak og hjelpeløs. 

Dette handlet om to helt forskjellige ting, men jeg har tenkt de samme ordene: jeg må rett og slett bare tåle det som skjer..

Bloggen har hjulpet meg til å sette ord på ting og samle erfaringer jeg ønsker å dele med andre, og den hjalp meg denne gangen også. 

Jeg begynte å tenke på om jeg kunne prøve noe av det jeg har lært tidligere i denne situasjonen, selv om den var helt annerledes. 

Kanskje det er flere enn meg som har kjent på det samme ubehaget og utryggheten hos tannlege, og kanskje det er noen som utsetter gang på gang fordi de er redde.

Det virker nesten litt latterlig å skrive dette nå, men jeg bestemte meg for at siden ingen andre kunne holde meg i hånden og si at det ville gå bra, så skulle jeg gjøre det selv. 

Jeg skulle tenke de samme tankene som jeg ville sagt til noen som er redd, og da klyper eller klemmer man ikke hånden deres slik at de får vondt og forteller dem at dette helt sikkert blir veldig smertefullt. 

Det som er så fint med slike øvelser, er at man kan gjøre dem i full offentlighet, siden tankene blir på innsiden, og berøringen kan se helt normal ut.

Så der lå jeg, en voksen dame med hendene samlet i et håndtrykk fylt med omsorg på magen. 

Jeg fortalte meg selv at det var helt greit å være stresset og bekymret, og at det var helt naturlig i den situasjonen. 

Jeg fortalte også meg selv at det kanskje kunne gjøre vondt, men at det ville bli bedre etterpå.

Jeg registrerte alle lyder og visste at jeg egentlig lyttet etter et lite pip som hadde kommet rett før smerten forrige gang, og det sa jeg til meg selv..ok, du venter og er redd for dette, fordi du fikk en dårlig erfaring, og da tenker kroppen fare. 

Det er helt naturlig, men du er ikke i livsfare, dette er en tann. 

Mulig det gjør vondt, men det er ikke sikkert…

Slik lå jeg og «snakket» med meg selv inni hodet, mens jeg latet som noen holdt meg i hånden og ga meg tryggheten jeg trengte for å kunne slappe av. Jeg fant kanskje ikke de mest trøstende ordene, men jeg prøvde så godt jeg kunne, og det var bra nok. Det endte ihvertfall med at jeg ble roligere og mer avslappet.

Jeg tenker alltid at noen kan le av ting jeg skriver fordi det virker veldig rart når man bare leser uten å ha fått egen erfaring, men jeg velger allikevel å fortelle fordi dette er noe av det som har hjulpet meg i å håndtere sterke følelser knyttet til Nathali, men også angsten.

Det er kanskje alle disse små øvelsene og tanke-eksperimentene som har gjort meg trygg på at det ikke er farlig eller flaut å tenke litt annerledes og jeg er takknemlig for at jeg valgte å være åpen for alle forslagene fra terapeuten min selv om jeg ikke var helt enig bestandig. 

Nå ser jeg at jeg lærte dem når jeg trengte hjelp til å håndtere selve livet, men de kan være like effektive for å takle små og litt større utfordringer vi kan møte i dagliglivet.

Jeg kan ikke garantere at denne øvelsen som handler om selvmedfølelse vil hjelpe deg med det du strever med, og jeg garanterer ikke at neste tannlegebesøk vil bli en stor glede, men jeg håper jeg har gitt deg noen nye tanker du kan ta med deg i eget liv.

Jeg har ikke noe mål om at innleggene skal treffe alle som leser, for vi har alle vår egen historie og utfordringer.

Men hvis du blir nysgjerrig på om du kan bruke denne øvelsen i situasjoner du synes er vanskelige, så har jeg oppnådd det jeg ønsker...

Om det gjorde vondt??? Nei, det gikk veldig bra. Så rart.. 😉  

Varm klem fra Bente

På veg fremover...

Kjære deg...

Etter en skrivepause på mer enn ett år føles det veldig spesielt å sitte her og dele noen tanker igjen. (og jeg strever fremdeles med å si ting med få ord 😉 )

Når jeg ser tilbake på det jeg har skrevet tidligere, får jeg også en reise i mitt eget liv. Jeg har fortalt om dyp depresjon, sorgen og smerten ved å miste datteren vår, angst og hvor sårbare, men også hvor sterke vi mennesker er. 

Det har vært trist, kaotisk og fryktelig smertefullt, men skrivingen har hjulpet meg å fokusere på alt det gode som har skjedd, alle de nydelige menneskene jeg har møtt eller har rundt meg, og at det er mulig å finne glede selv om man må lete etter den innimellom.

Da jeg opplevde at det ble vanskelig å skrive "ekte", valgte jeg å ta en pause.

Den ble lenger enn jeg hadde sett for meg, men nå er jeg tilbake der jeg ønsker å være, og det kommer fra hjertet.

Dette innlegget blir derfor en liten oppdatering på hvor jeg er i livet nå, siden det sikkert vil påvirke måten jeg skriver og tenker fremover.

Det har skjedd mye siden forrige innlegg der jeg gikk tur med hunden og prøvde å finne ut hvordan jeg skulle klare å nyte livet. Det var en sterk opplevelse, og jeg får en påminnelse hver gang jeg går den samme strekningen. Men jeg danser ikke hver gang :-)

Kort fortalt, så startet jeg i gruppeterapi/dagpost som var veldig krevende på flere måter. Det er tøft å måtte snakke om egne vonde ting om og om igjen, men man blir også påvirket av å høre hva andre mennesker har opplevd i livet. Vi hadde forskjellige livshistorier, og alle var like viktige.

I hverdagen må vi forholde oss til andre mennesker, men vi bestemmer selv hva og hvor mye vi vil dele med andre. Er vi trygge på noen, kan vi fortelle om vanskelige ting, men det gjør vi ikke hvis vi ikke kjenner eller stoler på dem.

I en gruppe kan det være en stor utfordring å skulle åpne seg, fordi man ikke kjenner reaksjonsmønstrene eller bakgrunnshistorien til de andre.

Det blir veldig tydelig hvordan man reagerer når man sitter i en ring uten å kunne skjerme seg, og man blir veldig bevisst på egne og andres forsvarsmekanismer når det blir for vanskelig.

Jeg har øvd mye på å forholde meg til følelser og tanker som dukker opp når jeg blir trigget, og har funnet noen strategier som gir meg bedre forståelse og kontroll. Noen ganger må man oppleve å bli presset til det ekstreme for å erfare at man tåler det..

Det skjer noe verdifullt når flere sårbare mennesker må møte hverandre på dager der man har mistet troen på et godt liv, når fremtiden er skremmende eller når smerten eller angsten føles uhåndterlig. 

Jeg tror det er flere enn meg som velger den trygge løsningen med å holde seg hjemme i "hulen" sin frem til man finner tilbake kontrollen og kan møte andre. 

Når man er i behandling for en psykisk lidelse, kan det å møte andre på en dårlig dag være første skritt i å komme videre. 

Hvis man er innlagt, blir man fulgt opp, men når man er hjemme og må velge det som er ubehagelig, kan det bli vanskelig.

Har man det vondt, ønsker man jo å lindre smerten, ikke oppsøke noe som kan gjøre den enda verre.

Det føles ofte skamfullt og flaut å vise de "verste" sidene ved seg selv, og gruppen min fikk se en Bente som reagerte uten filter når følelsene tok overhånd. Men de tålte det, og reagerte med forståelse, klemmer og enorm støtte med og uten ord. Noen har jeg kontakt med fremdeles, mens andre er med meg i hjertet resten av livet.

Jeg klarte å gjennomføre hele behandlingen, og når jeg var ferdig skulle jeg stå på egne bein for første gang på lenge. Det var skremmende, men jeg hadde en trygghet i at psykiatritjenesten i kommunen var der dersom noe skulle skje. 

Det skjedde ting, men det var ikke et skritt tilbake.. det var et stort skritt inn i en positiv fremtid! 

Jeg hadde fått en erfaring på at jeg klarte å være sammen med andre mennesker selv om jeg hadde vonde dager, jeg hadde fått mer kontroll på hvordan jeg skulle håndtere følelsene og jeg følte meg sterk nok til å prøve meg forsiktig i arbeidslivet igjen. 

På dårlige dager har jeg mistet håpet om å klare å jobbe, men det har alltid dukket opp igjen når ting har roet og stabilisert seg.

Nå har jeg fått en unik mulighet til arbeidspraksis på Talenthuset, som er nav sitt tiltak for å få ungdommer ut i jobb, skole eller praksis. Det er fantastisk deilig å kjenne at jeg blir engasjert og gleder meg til å reise på jobb. Utfordringene har vært mange, men jeg har klart meg bra hittil.

Det er lett å tenke at man må være sterk for å komme videre, men kanskje vi heller skal tenke at vi er veldig modige dersom vi tør å utforske det som hindrer oss i å leve et godt liv. 

Jeg ønsker så inderlig å gi et lite håp til noen som trenger å høre at det er mulig å komme videre selv om det kan ta lang tid. Det kan være skummelt og vanskelig å bestemme seg for å åpne opp og utfordre seg selv på det som er vondt og vanskelig, men det kan føles som en befrielse på lang sikt. Den følelsen håper jeg flere får oppleve…

Varm klem fra Bente

Når livet skal nytes...

Kjære deg...

Etter jeg hadde skrevet forrige innlegg "Hva trenger du?" , bestemte jeg meg for at det neste skulle handle om noe godt og positivt for å ha balanse i innleggene. Det har tatt lang tid, men nå er jeg tilbake ved pc'n, og gleder meg til å dele noen tanker med deg. Det blir ikke så alvorlig og dypt denne gangen, men etter å ha jobbet med et annet tema i flere dager, valgte jeg til slutt å lytte til den "indre stemmen" som heller ville fortelle denne historien...

Jeg har gjort mange oppdagelser den siste tiden, og en av dem har ført til at jeg virkelig har kjent på hva det vil si å "nyte livet". Vet du hvordan det føles? Har du kjent det i kroppen, ikke bare i tankene?
Det er en fantastisk befriende følelse, og jeg er sikker på at bilen som kom kjørende bak meg tenkte at hun der vet ikke at vi ser henne.. og det gjorde jeg ikke før det var for seint.


Jeg gikk tur med hunden, og siden vi bor på bygda er det ikke akkurat mange biler som passerer.
Jeg gikk og tenkte på noe en venn hadde skrevet til meg på fb, "Nyt livet".
To enkle ord som utfordret meg til å kjenne etter hva jeg ønsket for meg selv. Hvordan nyter man livet når sorg og savn er en del av det? Er det mulig å bestemme seg for at NÅ skal jeg tenke på noe godt fordi det er bra for meg?

Ja,det er mulig å tenke tankene, men hva med den gode følelsen? Hvordan skulle jeg gi den mulighet til å komme frem når jeg trengte den?
Jeg visste bare om ett alternativ som kunne fungere, og det ville være å sette på en helt spesiell sang som har en deilig reggae/funky groove og se hva som skjedde. Det skjedde absolutt ingen verdens ting og jeg ble skikkelig skuffet. Nei, det var ikke tiden for å nyte livet. Ikke i dag ihvertfall.. kanskje i morgen.

Dette kunne vært en helt vanlig dag, lik alle andre men denne gangen tok jeg grep og bestemte meg for at jeg ville prøve en gang til, men da skulle jeg spille sangen samtidig som jeg kikket opp mot himmelen og tretoppene istedenfor å se det som var rett foran meg.
Jeg aner ikke om det faktisk skjer en eller annen form for "omkobling" i hjernen eller om det er noe jeg bare innbiller meg, men det føles som om tankene og følelsene blir dradd opp mot lyset, de får mer plass og kjennes lettere.
Første gangen jeg oppdaget det, var fordi jeg ikke skjønte teksten på en sang og måtte konsentrere meg for å lytte. I det øyeblikket jeg løftet blikket opp mot himmelen, ble også sangen mye tydeligere. Etterpå har det hjulpet meg når jeg har strevd med å få vonde tanker til å slippe taket.

Med disse tankene fant jeg tilbake sangen og skrudde volumet opp enda noen hakk. Jeg hadde bare en tanke i hodet; Jeg ønsker å føle meg FRI!!
Fri fra de tunge tankene som holder meg nede, Fri fra angst og bekymring og ikke minst FRI fra den dårlige samvittigheten som kommer krypende når jeg helt bevisst prøver å legge bort Nathali-tankene en liten stund. Jeg ønsker å føle meg fri til å nyte livet slik Arvid ba meg om, og slik Nathali ville ønsket.

Play...
Rytmen treffer hjertet akkurat der den skal være, og stråler ut i kroppen. Skrittene blir lettere, rumpa svinger mer fra side til side og armene henger ikke rolig ned langs siden lenger. Smilet blir bredere og bredere og ender opp med at jeg ler av meg selv..herlighet så skrudd jeg er, men så deilig det er å være meg akkurat nå ;-)
Jeg elsker å danse, men har aldri gjort det mens jeg går tur med hunden langs veien. Denne gangen ga jeg fullstendig blaffen i om noen så meg for jeg ville bare nyte det som skjedde, og jeg visste at akkurat der og da syntes jeg at livet var utrolig godt, og jeg sa til meg selv ; DETTE er å nyte livet!!



Jeg kjente ikke bilen som kom bakfra, og jeg tror ikke de har sett så mye, men hvis noen hører rykter om ei som danset med bikkja langs vegen, kan dere bare si:
Ja, det er sånn Bente gjør når hun opplever et deilige øyeblikk og virkelig føler at livet er godt!!
Man trenger nemlig ikke være i syden, på stranden eller stor båt for å kunne fortelle at man nyter livet.
Det kan like gjerne skje mens man går tur med en hund på en grusveg  i nabolaget..


God sommer!!
Klem fra Bente

(Min sang var "Save The World" m Dan Reed Network.. Hvilken sang er din?? )

Hva trenger du?

Kjære deg...

Livet er umulig å forutse, men når man ser tilbake på ting som har skjedd kan man noen ganger lure på hvorfor man ikke er mer forberedt på å skulle takle det som dukker opp.
Helt fra vi var små har vi måttet løse utfordringer, så vi har lært enormt mye underveis.

Vi havner stadig i nye kamper, men vi har også med oss mer og mer erfaring for hver gang. Vi begynner ikke leve hele livet på nytt hver dag selv om det er ny dag og nye muligheter, men vi kan velge en ny veg.

Det er lenge siden jeg har skrevet, for jeg har nok en gang hatt en periode der jeg har famlet rundt i dypt mørke og brukt all energien på å prøve å lete etter "fyrstikker" slik at jeg kunne tenne et lite lys inni meg selv.
Noen ganger må man faktisk senke forventningene man har til hvordan man ønsker å oppleve dagene ned til et minimum for å klare å finne ro og glede i de små øyeblikkene. Det har virket som en evighet, men jeg fant dem til slutt.
Følelsen av å ha et tykt skall som skiller utsiden og innsiden var og er delvis der fortsatt, men det føles allikevel veldig godt.

Dette høres kanskje ut som en merkelig beskrivelse for mange, men for meg føles det veldig naturlig å prøve å sette ord på ulike følelser, for da blir de litt mindre farlige.
Det er ikke farlig å ha det vondt, men det kan være veldig skremmende dersom man begynner å tvile på om det noen gang vil gå over.
Jeg begynner å få ganske god erfaring på at livet mitt ikke alltid tar den retningen jeg har planlagt, men det har også ført til at jeg gang på gang får oppleve hvilken fantastisk følelse det er når jeg kjenner at jeg er tilbake i livet slik jeg ønsker å kjenne det.
Jeg har innsett at når jeg begynner å tenke at jeg ikke orker å kjempe mer, så er det godt å snakke med noen som vet at jeg egentlig bare ønsker å kjenne på noe annet, noe godt, men at jeg ikke finner veien selv...

Når jeg skriver om disse tankene og følelsene vet jeg at jeg forteller mye om meg selv, men jeg vet også at jeg ikke er den eneste i verden som har det sånn. Jeg er sikker på at jeg heller ikke er den eneste som har møtt andre som sier "nå orker jeg ikke mer"..
Det kan være noen ord i forbifarten fordi man er stresset og frustrert over alt man føler man burde gjort, men ikke rekker, eller det kan være noen ord som gjør at vi blir alvorlig bekymret for et annet menneske.

Jeg har brukt, og bruker fortsatt ordene innimellom, men nå vet jeg mer hva de handler om.
Jeg må tåle å møte hver eneste dag uten Nathali, og noen ganger blir det rett og slett for mange vonde dager etter hverandre.
Noen ganger sier jeg det i dyp fortvilelse fordi jeg ikke klarer å se fremover, men ordene kan også fungere som en ventil for å slippe ut noe av trykket jeg går og bærer på.
Det kan være tøffe ord å høre for andre, og jeg har fått erfare hvor usikre andre mennesker blir dersom jeg sier dem.
Det er helt naturlig å bli usikker, og man vet ikke hva man skal si siden man er fryktelig redd for å si noe galt.
Jeg blir som regel møtt med "hva kan jeg gjøre for deg? Er det noe som helst jeg kan hjelpe til med, så gjør jeg gjerne det."
Det er godt ment og jeg har sagt det mange ganger selv fordi jeg har hatt et inderlig ønske om å hjelpe personen i en vanskelig og fastlåst situasjon. Vi vil så gjerne hjelpe, men vet ikke hvordan og som regel vet ikke den vi spør heller...

Nå har egne erfaringer lært meg at det finnes noen andre ord som treffer dypere og som faktisk kan bidra til å komme nærmere kjernen i det som oppleves så vondt.
Jeg har hatet det og blitt frustrert mange ganger, men det er fordi det har truffet noe i meg som har vært vanskelig å forholde seg til. Istedenfor å få tilbud om hjelp, har jeg fått et spørsmål som krever svar.. "Hva TRENGER du nå, Bente?"

Joda, som regel har svaret vært "vet ikke", siden ja/nei ikke har vært noe alternativ, men nå vet jeg at et eller annet sted ligger svaret, og det er bare jeg som vet det. Det kan være en vanskelig og tøff prosess å lete etter det, men det er nettopp denne prosessen som er så viktig for å sortere hva dette egentlig handler om.

Jeg har erfart at når angsten fører til at jeg mister kontakten med virkeligheten, trenger jeg at noen holder rundt og gir meg trygghet.
Når hodet er som en bisverm av inntrykk, følelser og tanker, trenger jeg å være helt alene. Når jeg føler meg ensom, trenger jeg å bli sett, og når livet føles tomt og svart kan jeg trenge å oppleve noe som føles godt.
Men det vanskeligste har nok vært å si at jeg trenger noen å snakke med. Jeg sier at dette er en prosess fordi man ofte må gå mange runder for å klare å komme lenger inn i kjernen, men dersom man tør å være ærlig ovenfor seg selv og tør å kjenne etter, kan man klare det.

"Hva trenger jeg nå??" Mange mener at vi er altfor opptatt av oss selv og snakker om at vi blir selvsentrerte av å vende blikket innover istedenfor utover, men vi trenger begge deler.
Det kan være en utfordring i dagens samfunn at vi blir altfor opptatt av oss selv og egne behov, men for meg har det blitt et veldig klart skille mellom hva jeg virkelig trenger i livet mitt, og hva jeg ønsker meg.
Jeg har skjønt hvor avhengig jeg er av gode relasjoner med andre mennesker, og hvor enormt viktig det er for meg å føle trygghet.
Istedenfor å tenke hva andre kan gjøre for meg, har jeg heller blitt mer ydmyk. Jeg ser at jeg må bidra og gi av meg selv for å finne det jeg leter etter hos andre.
Noen ganger krever det at jeg må forandre meg eller være mer åpen for å oppnå det, eller jeg må ta noen vanskelige valg fordi jeg har forventet mer av andre enn de har hatt mulighet eller ønske om å gi.

Jeg kan føle lettelse over at andre forteller hva de trenger i vanskelig situasjon, men jeg har også kjent på egen lettelse når jeg forstår hva dette handler om. Da er jeg også mer åpen for å begynne den neste prosessen som handler om å se etter løsninger for hvordan jeg kan få det jeg trenger.

På listen over ting jeg vet jeg pleier å glede meg over, står konserter høyt oppe. Jeg skjønner nå at dette handler mye om at jeg kan få være meg selv akkurat slik jeg er, men samtidig få muligheten til å ta imot noe andre formidler.
Det er ikke alle konserter som gjør inntrykk på meg, men i forrige uke opplevde jeg at det føltes som om det harde skallet som har holdt det vonde på innsiden slo store sprekker, og det flommet inn masse lys og enorm glede.
Så til dere som følger meg på fb og har sett at jeg har delt mange videoer med Åge Sten Nilsen & Dan Reed .. dette er rett og slett bare min måte å fortelle det, og si takk :-)



Jeg håper at jeg med dette innlegget har gitt deg noen tanker du kan ta med deg videre.
Jeg vil nok en gang minne om at selv om jeg trekker frem spesielle episoder eller erfaringer fra eget liv, så betyr ikke det at det jeg skriver, ikke kan brukes i helt andre situasjoner.
Alle mennesker opplever å være triste eller ha det vondt, og jeg kunne nevnt mange dagligdagse eksempler, men da hadde jeg aldri blitt ferdig.
Det kan også hende at dette føles helt feil for noen, men jeg stoler på at du som leser vet dette best selv.

Jeg håper derfor at du tar til deg det du føler er riktig for deg, og bruker det slik du selv føler er godt eller nyttig.

Varm klem fra Bente

Den store dugnaden...

Kjære deg...

Jeg håper ikke overskriften skremmer deg fra å lese, for jeg vet at dette ordet kan fremkalle mange blandede følelser hos enkelte.
"Åh nei.. ikke dugnad nå igjen, jeg har ikke tid til det for det er så mye annet som skjer akkurat nå, og sikkert neste gang og muligens gangen etter det også...
Noen mennesker finner alltid på en unnskyldning for å slippe, mens andre synes det er en flott måte å gjøre noe helt konkret sammen med venner, naboer eller at man gjør noe for barna sine eller andres.
Vi er forskjellige, men dette innlegget handler om en gjeng mennesker som virkelig har lært meg at dugnad handler om mye mer enn bare å arbeide sammen noen timer for å nå et mål.

I 2004 ble ordet Dugnad kåret til Norges nasjonalord, og når jeg slo opp på Wikipedia fikk jeg vite at det stammer fra norrønt dugnaðr som er beslektet med norsk duge, og det betyr «hjelp, god gjerning, kraft». Med dette i tankene fikk jeg enda litt mer dybde i det jeg skal fortelle om, for beskrivelsen passer perfekt til det jeg opplevde.

Vi bor i ei lita grend der alle kjenner alle, men vi er som alle andre opptatt med våre egne liv i hverdagen. Vi snakker sammen når vi møtes, men dagene kan bli mange mellom hver gang vi er sammen som naboer og venner. Ja, for naboene våre er også vennene våre, og de er noen av de varmeste, fineste og mest støttende menneskene man kan ønske å ha rundt seg, men de er også noen viktige brikker i livet vårt.

Vi føler oss enormt heldige som fikk bli en del av dette trygge og gode miljøet når vi flyttet hit, og Nathali elsket tilstelningene på "gamleskolen" der bygda var samlet, enten det var 17 mai, juletrefest, loppemarked eller dugnader. Vi vet ikke hvordan det ville vært dersom vi ikke hadde hatt dette samlingspunktet som binder bygda sammen, men vi vet at vi ikke hadde reist rundt for å bli kjent med folk når vi flyttet hit. Vi var jo fra byen, og der snakker man som regel med de nærmeste naboene. Vi tenkte jo ikke på dem som også bor 2- 4 km borti vegen ;-) Vi dro derfor bort på skolen på 17 mai feiring for å bli kjent med folk og fra den dagen følte vi at vi ble en del av bygda.

Siden vi har fått kjenne hvor viktig grendehuset har vært for oss og Nathali, prøver vi å være med når noe skal gjøres. Noen ting klarer vi ikke være med på siden det er veldig triggende og vondt, men dugnader der latteren sitter løst, arbeidet utføres sammen med gode venner, kakefatene frister og "alle" stikker innom hvis de kan, ja det er rett og slett noe vi ser frem til.

Jeg ønsker å kunne være til nytte, jeg ønsker å utfordre meg selv i trygge settinger og jeg ønsker å være en del av en gruppe. Jeg ønsker alt sammen, men noen ganger stopper jeg meg selv med tanker som forteller meg at jeg ikke vil klare det, at jeg ikke må si at jeg kommer for deretter å melde avbud i siste liten, at jeg ikke er klar nok til å forholde meg til folk i en presset situasjon. Nei, det er nok tryggest å unngå situasjoner som kan bli vanskelige, for da har jeg kontrollen. Disse tankene satt jeg med når de skulle ha folk med i en loppemarked-gruppe, og jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig hadde jeg sagt meg villig til å bli med.. Hvordan i all verden skjedde dette??
Jeg vet nå hva som skjedde... Det er så utrolig godt å være sammen med disse folkene og jeg ønsket virkelig å bidra til at skolen fortsatt blir "hjertet i bygda". Disse gode tankene rakk jeg nesten ikke registrere, men jeg vet at det var hjertet som snakket... Nathali hadde ønsket det.

De som har besøkt et loppemarked vet at det inneholder utrolig mye rart som folk har gitt bort. Vi hadde også levert bort noen av tingene til Nathali, og jeg visste jeg ville møte dem. Jeg visste hvor de var, og forberedte meg på det som kunne komme av følelser. Selv om jeg var litt stresset følte jeg at jeg hadde kontroll og jeg klarte meg bra...helt til jeg kom inn i skjulet og fikk se sykkelen hennes. Jeg husket ikke at Jarle hadde satt den der, og det utløste en kraftig reaksjon der jeg plutselig så henne sykle bortover vegen, det stolte smilet hennes og sykkelhjelmen som falt ned i pannen fordi hun ikke hadde tid til å stramme den skikkelig. Det var så vondt å stå der og oppleve alt dette, men så kjente jeg en arm på ryggen og noen nydelige og trøstende ord. Jeg var ikke alene med sorgen, og jeg fikk en følelse av å bli ivaretatt av noen som også var glad i henne, og i meg. Tusen takk, Gerd..

Jeg prøvde å få tilbake fokuset, men valgte å reise hjem fordi det ble for vanskelig. Jeg var lei meg fordi jeg ikke hadde klart det og følte meg totalt mislykket. Når jeg parkerte kom jeg til å tenke på en øvelse Malin (behandleren min) har lært meg som jeg skal bruke når jeg trenger et raskt skifte av fokus. Jeg har gått rundt med "huske-lappen" i vesken for å øve, og jeg har prøvd den i hverdags-situasjoner der jeg har ligget bak en kjøreskole-bil når jeg hadde dårlig tid, når jeg har måttet ta en telefon jeg gruet meg til og når noen av de velkjente bekymringstankene dukker opp. Jeg har prøvd å integrere øvelsen i livet mitt rett og slett. Det er ikke sikkert at jeg gjør den helt riktig i forhold til det hun forklarte, men jeg er utrolig takknemlig for å få muligheten til å prøve det ut.

Vi mennesker opplever stadig vekk å møte på ting som gir ubehag. Det trenger ikke handle om vonde tanker om sorg, egenverd eller alvorlige ting, for det kan være nok at du oppdager at melka er sur i det du heller den over frokostblandingen eller at bilen foran kjører altfor seint. Jeg kan ihvertfall bli skikkelig irritert av dette, og skjer det på samme morgenen, er det stor sjanse for at stresset også er på et meget høyt nivå. DET er ubehagelig!!
Jeg har alltid med meg hånden, og på den har jeg fem fingre. (til og med i bilen..) Det fungerer veldig bra for meg å flytte fokus fra tanker i hodet og over på noe mer synlig for å få klarhet i ting, og denne øvelsen gjør det. Jeg bruker fingertuppene og trykker så jeg kjenner berøringen godt. Hvis du gjør det sammen med meg, tror jeg det er lettere å skjønne...

1. Tommel mot pekefinger : STOPP!
Se for deg en politimann som stopper en kø. Han holder opp et stopp-skilt, og du vet du må bremse ned og stoppe. På samme måte som politimannen stopper deg, kan du stoppe opp i tankerekken som er på veg i full fart.
Jeg var på veg inn døren hjemme, men jeg stoppet meg selv et øyeblikk og sa til meg selv:Stopp!! Vent nå litt..  gå til 2

2. Tommel mot langfinger: DU HAR ET VALG
Du kan velge å bryte det du holder på med. Vil du fortsette med de ubehagelige tankene og kjenne på ubehaget så kan du stoppe her og øvelsen er ferdig. Hvis du ønsker å prøve en ny retning, går du videre til 3
Jeg hadde et valg. Jeg kunne velge å bli hjemme eller reise tilbake til de andre.

3. Tommel mot ringfinger: HVA ØNSKER DU?
Jeg ønsket å bli kvitt de vonde tankene og få fokus på noe annet som var bedre. Når jeg tenkte nøyere etter, kom jeg frem til at jeg ønsket jo å være med på dugnaden fordi det var spennende og morsomt, og jeg ville være en del av den fantastiske gjengen... De er bra for meg!

4. Tommel mot lillefinger: HVORDAN?
Hva kunne jeg gjøre for å oppnå dette?
Denne gangen hadde jeg ikke mange alternativer, og jeg bestemte meg for å reise tilbake til dem og prøve en gang til...

Dette er et helt konkret tilfelle der jeg brukte øvelsen fordi jeg ønsket å finne en løsning på en tankerekke som var på vei nedover i en spiral. I de andre tilfellene har jeg brukt musikk for å roe ned.. Da begynner jeg alltid å synge, og da skjer det også et skifte i tankene. Jeg synger veldig sjelden, men alene i bilen gjør jeg det :-) Andre måter kan være å ta en kopp te dersom jeg er stresset og ønsker ro, eller jeg går ut i hagen og plukker noen blomster. Det som er viktig er at jeg blir bevisst på hva jeg ønsker og hvordan jeg kan finne det jeg trenger.

Det kan være vanskelig å komme tilbake til en gruppe dersom man føler man må forklare og fortelle om ting man egentlig ønsker ikke hadde skjedd. Jeg kunne latet som ingenting, jeg kunne funnet på en unnskyldning (som jeg gjorde når jeg reiste) eller jeg kunne være åpen og si det som det var..
Selvfølgelig visste jo folk det, for de hadde jo sett meg, og jeg kjente på en enorm trygghet og støtte når jeg tuslet bort til dem. Jeg skulle ønske at alle mennesker fikk oppleve den følelsen jeg hadde, for jeg var sårbar og de ga meg styrke, jeg var alvorlig men de fikk meg til å le og jeg kjente en deilig varme fordi de fortalte at det var godt jeg kom tilbake.

Når jeg tenker tilbake på denne episoden og en til som var nesten tilsvarende bortsett fra at jeg klarte å ta øvelsen på en krakk ute istedenfor å dra hjem, (hurra for det!!), har jeg oppdaget at denne loppemarked-dugnaden har gitt meg noe veldig verdifullt.

Jeg ble fortalt hvor viktig vår åpenhet har vært for dem også. De kjente oss når livet var på stell og vi var en liten familie som koste oss med å være "tøysebønder", de visste om utfordringene vi hadde når jeg fikk depresjonen og ble innlagt , men de ble berørt på en dypere måte når vi, men også bygda, mistet Nathali.
Åpenhet kan selvfølgelig bli en belastning dersom det bare fokuseres på hvor vondt man har det, men åpenhet kan like gjerne handle om at man forteller at man ønsker, og er takknemlig for å være en del av gruppen selv om man kanskje ikke klarer å yte 100%. Når vi kan fortelle de rundt oss at det er trygt og godt å være sammen med dem og at vi ikke ønsker at de skal være annerledes enn de pleier, gir det dem trygghet i at de også kan være seg selv sammen med oss.
Som en avslutning på "dugnaden" må jeg få takke denne flotte gjengen som bor på Klevarsida. Dere betyr mer enn dere aner...

Etter å ha skrevet om folka i bygda, har jeg fått frem et koselig "bilde" i tankene. Jeg kan ofte føle meg som det triste eselet Tussi i historiene om Ole Brumm, men sammen med disse kan jeg være like glad som Tigergutt, eller trosse svakhetene og vise styrke som Nasse Nøff. Og det er flere som meg her ;-) Ole Brumm grublingen gjør jeg her på bloggen sammen med deg ;-)

Tenk på det neste gang du føler deg svak, er bekymret for noe eller føler du er annerledes enn andre... I hundremeterskogen er alle like viktige, de utfyller hverandre og disse særegenhetene gjør at historiene får liv. Hvem du identifiserer deg med vet bare du, men jeg er helt sikker på at uansett hvem du ligner, er det noen som er veldig glad i deg akkurat sånn som du er.

Varm klem fra Bente

En reise i livet...

Kjære deg...

Nå er det lenge siden jeg har postet noe, men etter å ha fått spørsmål om ikke jeg kan skrive litt igjen, kjente jeg på gleden over kanskje kunne gi noe til noen andre selv om dagene er tøffe. Det er en fin måte å skifte fokus.
Dette ble visst ganske langt, men jeg måtte ha med alt.

Jeg er fortsatt mye i hagen og blomstene gir meg ro, men også utfordringer. Jeg har en klatrerose som måtte bindes opp, og den fortalte meg at buddhismen har rett i en ting ihvertfall: Lidelse finnes! Ikke bare de store lidelsene som berører selve livet eller sykdommer, men de finnes også i hverdagen. De små tingene som gir oss en følelse av ubehag eller motvilje på en eller annen måte. Jeg kunne selvfølgelig klippet ned rosen og unngått alt sammen, men jeg tålte smerten det var å bli rispet opp av alle tornene, og jeg håper til og med at den blir enda større og finere til neste år.

Jeg er igrunnen ganske flink til å håndtere normale kroppslige ubehag siden jeg ikke har noen sykdom som fremkaller smerter, men jeg er ikke like god på det som skjer med tanker og følelser.
Når jeg skader meg fysisk vet jeg hva som er årsaken, jeg vet hvor det gjør vondt og jeg har kunnskap og erfaring som kan gi meg en pekepinn på når jeg blir bra igjen.
Dette er igrunnen en ganske enkel del av livet som vi ikke tenker så mye over, og hvis det samme gjaldt vonde følelser, ville de kanskje blitt enklere å forholde seg til. Vi vet jo ofte årsaken, vi kan kjenne igjen følelsen og hvor det sitter i kroppen, og vi kan si at denne følelsesbølgen vil roe seg igjen. Stikker jeg meg på en torn gjør det fryktelig vondt med en gang, men jeg vet det går over. Men hvis noen sier noe for å såre meg. kan de små ordene bli med resten av livet, og skylle over meg som en ny bølge dersom det dukker opp en trigger,

Jeg gjør mange øvelser som skal hjelpe meg å akseptere og romme det som kommer, men det krever at jeg har fokus nok til å stoppe opp. Det er ikke så lett å snu et godt innarbeidet mønster, men jeg prøver, og det er det dette innlegget handler om.

For to år siden skrev jeg et innlegg om tunnell-angsten, og hvordan vi valgte å kjøre utenom. (Du finner det HER) Det kan være vanskelig å godta at livet plutselig tar en annen retning, men det kan føre til at man oppdager nye ting man ellers ikke ville sett. Man gjør nye erfaringer og det kan gi den unike, personlige og verdifulle styrken man trenger for å komme seg videre.
Og det er nettopp det som har skjedd for meg. Jeg har kommet et skritt videre, og nok en gang kan jeg takke tunnellene for det...

Jeg har tidligere skrevet om at vi ville kjøpe oss en liten campingvogn, og det førte også til noen tanker om hvordan vi opplever livet. Mulig det høres litt merkelig ut for nye lesere, men du finner det HER.

I sommer skulle vi til Nordkapp, og de som har reist endel i Norge vet at landet vårt består av mye fjell. Noe bildene fra turen beviste ca 500 bilder av ..fjell ;-)! Siden det fungerte greit å kjøre utenom de lengste tunnellene var jeg sikker på at det ville bli en flott tur siden jeg klarte meg greit gjennom de andre. Men har du tenkt på hvor enormt krevende det er å tåle og stå i noe du egentlig ønsker å flykte fra? Man tenker kanskje ikke så mye over det i dagliglivet, men det kan være enormt utmattende å prøve å overbevise seg selv om at alt er bra når kroppen reagerer på noen signaler som betyr fare.
Jeg har lært endel om dette, men på denne turen fikk jeg et nytt "bilde" på hvordan vi bevisst eller ubevisst kan flykte fra vanskelige følelser. Og dere vet jo at jeg elsker slike bilder som hjelper meg å se ting på nye måter ;-)

Vi hadde kjørt langt og begynte å bli slitne. Når man er sliten tåler man også mindre og det er fristende å velge alternativer som krever mindre energi slik at man føler at det er en viss balanse. Det kom selvfølgelig en tunnell, og lettelsen var stor når gps og kart fortalte at det var en veg på utsiden som ville komme inn på hovedvegen lenger nede. Ahh, så utrolig deilig å slippe unna!!
Har du noen gang tenkt over hvor "oppfinnsom" du er når det dukker opp tanker og følelser som er ubehagelige? Jeg har levd i mange år, og har fått erfaringer som forteller meg hva som virker og hva som ikke virker. Noe som pleier å virke, er å prøve å unngå det man ikke ønsker kontakt med. Jeg sier ikke at det virker og at man finner ro, jeg sier: prøver å unngå..

Nå vet jeg at det kan være en forferdelig dum måte å løse problemet på, for nå har jeg erfart at det kan føre til mye verre ting enn å møte det man frykter.
Tilbake til kjøreturen vår.. Etter å ha kommet litt inn på vegen, skjønte vi at dette var noe av det dummeste man kunne gjøre når man kjørte rundt med campingvogn. Vegen ble smalere og det hadde gått ras ut i vegen med både steiner og trær. På den andre siden var asfalten begynt å brekke av kanten siden massen under var borte, og det var rett ned i noe jeg ikke engang torte å se på. Det var ikke noe alternativ å begynne å rygge innimellom dette, så vi kjørte på med hjertet i halsen og ba en sterk bønn om at vegen ikke skulle være stengt i enden.
Denne hendelsen var veldig skremmende, og jeg kan forsatt se for meg trærne og steinene som fortalte at det var et farlig område, og jeg kan kjenne frykten for at vi skulle komme for nær kanten slik at den ville gi etter.
Det gikk heldigvis bra og vi kom oss ut.

Men hva skjer når man velger alternative veier for å håndtere vanskelig følelser? Vet man at man velger en trygg og sikker veg, eller tar man sjanser når trykket blir så stort at man ikke holder ut lenger.
Kombinasjonen campingvogn og smal veg ble et bilde på at når man sitter med tanker og følelser for seg selv blir det veldig trangt og innestengt, Det er ikke rom for noen andre og man kan ikke snu noe sted. Man må rett og slett bare følge veien selv om man ønsker at man kunne rygge tilbake til tryggheten. Men, er man alene er det heller ingen til å dirigere...
Trærne og steinene som hadde rast ble et symbol på alle hindringene som dukker opp underveis. Kanskje den vonde følelsen kom fordi du hadde møtt et menneske tidligere på dagen som hadde sagt noe sårende for mange år siden. Jo mer du tenker etter, jo flere ting dukker opp. Du tenker på andre episoder som ligner, du kjenner kanskje på sinne eller sorg som kan være vanskelig å håndtere, kanskje du føler deg dum og svak fordi du ikke klarer å tenke at det bare er en liten bagatell og la være å bry deg, slik "alle andre" ville gjort. Dette er et hverdags-eksempel, men jeg vet også at det kan være fristende å "lindre vonde følelser" med ulike former for rus, overtids-arbeid eller overtrening dersom det hjelper, men da kan det bli større ras og hindringer. Da kan det gå utover familie, jobb, økonomi, helse osv..
Hindringene ligger et eller annet sted, og du må komme deg forbi på en eller annen måte.
En slik "kjøretur" kan bli forferdelig tøff, og når du kommer til det stedet der asfaltkanten mangler fast dekke under, kan tankene om at du mister fotfestet og ikke klarer mer, komme...

Dette ble en strabasiøs ferd, så jeg kan jo ikke stoppe når de verste tankene jobber for fullt. Det ville vært dårlig gjort av meg. Derfor...
Det finnes HÅP!!

Dagen etter skulle vi kjøre videre og da merket jeg hva som hadde skjedd.
Jeg var sikker på at vi skulle nå målet vårt, og vi skulle kjøre inni tunnellene så sant det ikke var en stor og trygg veg utenom. Jeg ville fortsatt kjenne på frykten, men samtidig var det en viss trygghet i å vite hvor lang den var og at den kanskje var laget for vår sikkerhet.
Som en avslutning på denne historien vil jeg ta med den største og beste oppdagelsen.
På den smale og utrygge vegen var man helt alene og måtte klare seg selv. I min jakt på trygghet inni tunnellen begynte jeg å fokusere på alle sos-telefonene. Jeg registrerte hvor tett og synlige de var, men hang meg opp i en ting. Hva stod SOS for? Jeg visste at det er et nødsignal, men ikke hva bokstavene betydde. Mens jeg satt og grublet kom det mange tanker om ulykker, så jeg måtte ut av det på en eller annen måte. Kunne jeg finne noen gode ord som erstattet nød-tankene?
Etter å ha tenkt litt dukket de opp: Sikkerhet og Støtte!!!

Alle mennesker opplever at det dukker opp vanskelige og vonde følelser innimellom, men det finnes noe i oss som avgjør hvordan vi møter det. Jeg tror ikke det finnes løsninger som visker bort det vonde, så det ER tøft å forholde seg til det som er ubehagelig, smertefullt og vanskelig.

Jeg vil derfor minne deg på at dersom du klarer å stoppe opp et øyeblikk, kan du ta noen valg som kan forandre måten du møter det på. Kanskje du kjører ut på den smale sideveien uten å egentlig registrere det og oppdager det når hindringene dukker opp. Pust rolig.. det er åpent når du ønsker å komme ut igjen. Du har full mulighet til å velge noe annet neste gang, eller du kan fortsette slik du gjør. Det er ditt valg.

Hvis du er redd og sliten fordi dette er krevende og utrygt, kan du velge en annen veg. Den kan være enda vanskeligere, men den kan være bredere og rettere. Du kan velge å møte det som er vondt. Kanskje du ikke orker å tenke på det engang, men du bestemmer selv hvor lang denne "tunnellen" er. Kanskje den ikke varer lenger enn noen sekunder, men det kan være mye tøffere enn de andre alternativene Du vil ikke bli stengt inne i den, for det er en stor og lys åpning i andre enden.

På samme måten som jeg er redd for ulykker inni tunnellene, kan det føles veldig farlig å skulle møte det som er vondt. Hva om det skjer noe og jeg ikke kommer ut av det, hva hvis tankene setter seg fast, det dukker opp vonde bilder eller jeg ikke får puste?
Det er da du ser at den vanskeligste veien er den som er sikret best.. SOS-telefonene!
Har du god og trygg familie eller venner, kan du kontakte dem for å kjenne Sikkerhet og Støtte. Kanskje dere er to som trenger det samme og kan lage en avtale som gjelder begge veier? ( kan bloggen brukes som en åpning for en slik samtale, får den en funksjon utover det jeg skriver)
De som ikke har noen å snakke med, vil alltid ha denne tryggheten i de ulike hjelpetelefoner som finnes. (oversikt finner du HER) Der sitter det mennesker som ønsker å være tilstede for deg for å gi trygghet, sikkerhet og støtte i en vanskelig situasjon.

Det ville ikke være bra å skulle møte alle vonde følelser på disse måtene, og da finnes det en veg til som går utenom. Det er den alternative ruten som kanskje tar litt lenger tid, men som føles trygg fordi det er god plass til å stoppe opp litt, det er mulig å se lenger enn bare det som er rett foran, og den er fin å oppleve sammen med noen andre. Jeg opplevde denne for 2 år siden, og den vil alltid være der når jeg trenger å se klart...

Når jeg skriver om mine tanker, høres det ut som jeg har vært på tur alene. Det ville ikke vært mulig.
Jeg vil derfor rette en stor takk til mannen min, Jarle som var sjåfør tur/retur Nordkapp.. med campingvogn bak og ei til tider utfordrende kone ved siden av :-) Takk for en flott tur!!

Med dette ønsker jeg deg en god tur videre i livet. Norge har mange fjell, mens livet har mange utfordringer. Det er ikke nødvendig å bestige alle toppene dersom du finner glede og ro med å sitte på en liten stein...



Varm klem fra Bente

Jeg er ikke alene om å føle det sånn...

Kjære deg...

Dagene kommer etter hverandre en etter en, og vi har kommet til årets vakreste måned der alt er friskt og grønt etter en lang vinter. De tunge klærne pakkes bort og sommerklærne tas frem.
Dette er tiden for letthet og lysere dager, men det er også en måned der mange familier og relasjoner blir satt på prøve fordi mange inviterer til en helt spesiell fest for en helt spesiell person...Konfirmasjon.

I år var det niesen vår Maritha som skulle konfirmeres, og hun betyr enormt mye for oss. Det ville bli en utfordring, men nå kan jeg se tilbake og tenke at vi klarte den også, og det var en flott feiring av jenta vi er så glade i.

Når jeg tenker tilbake på alt som skjedde før lørdagen, ser jeg at jeg har gjort noen erfaringer som kanskje kan være til hjelp for andre som gruer seg til slike sammenkomster eller lignende situasjoner.(17 mai var nok like utfordrende for noen..)
Jeg tror nemlig ikke jeg er alene om å grue meg til situasjoner der jeg vet jeg vil møte følelser som er gode, men som kan være vonde, triste og vanskelige på samme tid. Jeg gruet meg ikke for å være sammen med familien eller høre det som ble sagt i taler, men jeg var redd for mine egne følelser og reaksjoner. Ville jeg klare å håndtere både gleden over at Maritha var konfirmant og sorgen over at Nathali aldri ville bli det? Ville jeg klare å se familien samlet, samtidig som jeg så tydelig at det var en person som manglet?
De siste ukene hadde jeg gått rundt med konstant tankespinn der jeg prøvde å finne frem til de tankene som ville gi meg ro. Jeg prøvde rett og slett å kontrollere det jeg skulle tenke i håp om at det ville feste seg, selv om jeg innerst inne vet at det ikke nytter. Jeg måtte finne andre måter å håndtere dette på, siden det aldri var noe alternativ å melde avbud. Vi ville i konfirmasjon koste hva det koste ville..
Noen dager før hadde jeg en prat med terapeuten min og ba om noen råd og øvelser jeg kunne prøve ut. Hun kjenner meg godt nå, og det skulle vise seg at det hun foreslo hjalp meg i dagene før, i konfirmasjonen, og jeg vet at jeg kan bruke det i hverdagen hvis jeg fortsetter å øve på disse nye tankene som forhåpentligvis er bedre for meg enn "dette må jeg bare tåle /holde ut/ distansere"-tankene. Det er denne erfaringen som er årsaken til at jeg skriver nå, med håp om at du som leser kanskje kan få noe godt du kan ta med og videreutvikle i eget liv.

Jeg skulle registrere når de vonde følelsene og tankene kom, og tenke at "der kommer dere igjen..dere som er så vonde og som gjør at jeg gruer meg. Men ok, det er slik det er akkurat nå".
Jeg skulle tillate meg å møte dem når de dukket opp, men jeg skulle også prøve å tenke i et større perspektiv. Jeg skulle tenke over at vi som mennesker er sårbare. Vi strever alle med vårt, og det finnes mange andre som kjenner på noe lignende som meg akkurat nå. Jeg er ikke alene...

Det er andre som også har mistet barn, og kanskje de skal ha fest for en søster eller bror. Det er foreldre som opplever at livet har falt i grus fordi ungdommen ruser seg bort fra familien. Det er familier som har opplevd samlivsbrudd der bitterhet og sinne mellom de voksne gjør at de ikke vil være sammen eller delta. Det sitter nok mange konfirmanter som gruer seg eller føler på sorg og savn rundt omkring. Dette gjelder ikke bare voksne. Det finnes foreldre som bare får ha begrenset samvær med barna, eller som ikke har kontakt med dem av ulike årsaker. Noen av disse menneskene er de som inviterer til konfirmasjon, men det finnes mange gjester som sitter med sine tanker rundt eget liv når talene og sangene kommer på rekke og rad.

Jeg vet av erfaring at når jeg klarer å tenke på andre som også opplever vanskelige ting, så blir mine tanker og følelser mer naturlige og jeg klarer å se at dette er felles menneskelige reaksjoner. Det er ikke jeg som er utenom alle andre, jeg har noe felles menneskelig med alle de som opplever slike utfordringer og jeg er ikke alene om å føle det sånn...
For å ikke bli sittende fast i alt det negative skulle jeg finne ut hva som ville være godt for meg når disse vonde stundene kom. Hva trengte jeg å gi meg selv som kunne være godt og lindrende for smerten? Hvilke ord trengte jeg å høre?
Jeg bruker mye musikk eller pusler med blomstene hjemme, men det tar seg ikke ut å plugge inn ørepropper eller finne frem en potte med jord og frø midt under en middag. Det måtte bli noe enklere og jeg endte opp med det som er det enkleste og beste for meg.. en hånd på hjertet. Jeg vet at dette kan føles veldig unaturlig for mange, og noen ganger passer det ikke, men det finnes mange måter man kan støtte seg selv som er mer diskre'. Når jeg tenkte over dette, husket jeg første møtet med en nabo etter vi mistet Nathali, og jeg kommer aldri til å glemme følelsen jeg fikk da hånden hans klemte meg på skulderen når han gikk forbi. Jeg følte virkelig at han brydde seg bare ved måten han tok på skulderen min. Det var støttende og fylt med omsorg.
Berøring kan være så mye. Jeg har funnet noen ting som hjelper meg, mens andre kan stryke seg selv over kinnet(eller haken, som jeg registrerer at mange menn med skjegg gjør ;-) ), gi seg selv et trygt og sterkt håndtrykk for å fortelle at dette går bra, eller bare gni to fingertupper mot hverandre. Vi er så forskjellige, men de fleste kan finne en måte der berøring føles naturlig, trygt og beroligende.

Jeg fikk også i oppgave å finne en god setning eller ord som skulle hjelpe meg, og  som jeg skulle si til meg selv. Det skulle være et ønske om å skape gode intensjoner, ikke skape gode følelser. Dette kan være setninger som "Jeg ønsker å føle meg trygg", "Jeg ønsker å bli akseptert for den jeg er", eller "jeg ønsker å bli fri fra lidelse" Dette oppdaget jeg virkelig når jeg prøvde ut forskjellige ord og setninger. Jeg kom hele tiden tilbake til at jeg ønsket å være sterk. Det jeg ikke tenkte på, var at jeg hadde en forventning om at jeg skulle føle meg sterk og rolig på en eller annen måte, men det skjedde ikke. Det skjedde absolutt ingen verdens ting, og det ble også en stressfaktor. Jeg ville så gjerne få det til, men glemte at det aller viktigste var at jeg hadde et ønske om det, ikke forventet det.

Etter å ha brukt mange dager på å finne en setning eller et ord, dukket den plutselig opp og den skulle vise seg å bli enormt viktig: "Jeg ønsker å føle kjærlighet og glede".

Første gangen jeg virkelig kjente at dette hjalp var når jeg skulle finne frem bunaden noen dager før. Jeg hadde glemt at den hang sammen med Nathali sin, og jeg ble veldig satt ut. Hva skal vi gjøre med hennes?
Jeg prøvde ut øvelsen der jeg kjente på hvor vondt det gjorde, jeg tenkte på andre som av ulike årsaker gråt ved synet av en bunad, og jeg la hånden på hjertet og gjentok ordene for meg selv: "Jeg ønsker å føle kjærlighet og glede"..
Jeg vet ikke hva som skjedde, men noe løsnet og tanken dukket opp. Jeg skulle bruke søljene hennes i tillegg til mine og bruke hårbåndet. For første gang ga jeg fullstendig blaffen i alt som handler om "bunad-regler", og det spilte ingen rolle om jeg ville se rar ut med hårbånd. Det måtte bare være sånn, og det føltes utrolig godt. Jeg har aldri følt meg så fin i bunad som denne dagen. Jeg var hel...

Andre gangen jeg brukte øvelsen var under middagen. Vi er heldige som kunne komme med et ønske om å sitte nærme døren fordi vi kanskje kunne ha behov for å gå ut for å samle oss dersom det ble tøft. Jeg gikk ut og tok øvelsen når jeg kjente det bygget seg opp, og den hjalp denne gangen også. Jeg ble rolig. og det dukket opp gode tanker

Jeg fikk det for meg at jeg ville ha mange bilder av meg sammen med barna jeg er tante til, og vi skulle ha det morsomt når de ble tatt. Jeg ville fokusere på gleden og kjærligheten jeg føler sammen med dem, istedenfor å stå på sidelinjen å ta bilder av at de var sammen med andre. Jeg trengte å være en del av dem, og det ble en fantastisk opplevelse i lekerommet i lokalet. Når jeg ser bildene etterpå, ser jeg at kjærligheten og gleden jeg ønsket å føle vises i smil, latter og blikkene vi gir hverandre. Jeg følte meg utrolig fri og glad, og det var først etterpå jeg tenkte hva de andre gjestene måtte mene om dette. Men den tanken slapp fort. Jeg sørget for å gi meg selv, men også barna morsomme og gode minner fra denne dagen. Og jeg kan ta dem frem når jeg vil fokusere på noe godt.


Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er et ønske om at den som trenger litt støtte i en utfordrende situasjon kan finne det ved å gå i seg selv for å kjenne etter hva som kan være godt, trøstende og samtidig gi styrke. Det kan være vanskelig, men finner du en liten ting kan det være nok til å lage en ny tankerekke som kan gi deg et nytt fokus på samme situasjon. Vi lever i et samfunn der vi lett blir sett på som egoistiske og selvopptatte dersom vi fokuserer på egne behov, men jeg håper dette innlegget kan vise at det motsatte skjer dersom man våger å tenke på seg selv og egne erfaringer i et større perspektiv der vi deler noe som er felles for alle mennesker. Vi trenger å bli møtt med vennlighet, aksept og medfølelse, og det gjelder også når vi møter oss selv...

                            

Når lykkens dør lukkes, åpnes en annen,

        men ofte ser vi så lenge på den lukkede døren at vi ikke legger merke til den som har blitt åpnet for oss.

                                                                        Helen Keller
Varm klem fra Bente

Dagen etter jeg postet dette fikk jeg en fantastisk nyhet. Terapeuten min, Malin som jeg har skrevet om her i innlegget, og som har betydd så enormt mye for meg, har skrevet boken: Mindfulness og medfølelse: En vei til vekst etter traumer.sammen med Katinka Thorne Salvesen som er psykologspesialist ved Modum Bads traume­poliklinikk i Oslo.

HER  finner du et utdrag fra boken og en liten podkast, og det tilfører innlegget mitt noe helt spesielt og unikt siden det handler om akkurat den øvelsen jeg skriver om.. 

Og som dere skjønner...dette er gode øvelser for meg ihvertfall :-) 

Gratulerer med boken begge to!