Kjære deg…
Jeg vil starte med å sende ut en stor takk for alle de hyggelige
tilbakemeldingene jeg fikk etter det forrige innlegget.
Jeg hadde forberedt meg på at jeg sikkert hadde mistet mange
lesere fordi jeg hadde hatt en lang pause, og ble veldig overrasket når jeg så
hvor mange som har besøkt siden.
Jeg blir glad og veldig takknemlig når jeg ser at bloggen finner
sine egne veier, og jeg når ut til folk. Tusen, tusen takk for all støtte
og gode ord.
Siden bloggen handler mye om tanker og følelser, kan jeg tenke
«blogg-tanker» hvor som helst og når som helst. Men jeg hadde aldri sett for
meg at det ville komme et innlegg fra en tannlegestol under en rotfylling…
Jeg tror alle har noen tanker om å gå til tannlegen, men jeg håper
ikke jeg skremmer noen med denne lille historien. Jeg leter jo etter gode
øyeblikk, og de blir kanskje ekstra tydelige og sterke dersom man oppdager dem
når man er i utfordrende situasjoner. Kanskje du kan tenke på dette dersom du
kommer i en situasjon der du trenger ekstra støtte, enten det er i en
tannlegestol eller et helt annet sted..
Når man vet at alle erfaringer blir lagret, er det ikke så rart at
de som har dårlige erfaringer gruer seg eller er redde.
Jeg har ingen erfaringer som skulle tilsi at jeg burde være redd
for en rotfylling siden dette var første gangen og tannlegen forsikret meg om
at hun ville gi masse bedøvelse, og stoppe dersom det gjorde vondt.
Jeg stoler på henne fordi hun er en fantastisk person, men det var
ikke nok til at jeg klarte å slappe av. Med rask puls og kropp som en spent
fjær, forberedte jeg meg på smerten som kanskje kunne komme.
Jeg hadde jo googlet «gjør det vondt å rotfylle?» kvelden i
forveien, så jeg visste at sjansen var tilstede. Det er aldri smart…
Det kan være skremmende å føle at man ikke har kontroll på det som
skjer, og hos tannlegen føler jeg også at jeg må lukke øynene.
Det gjør hele situasjonen mer sårbar, fordi jeg begynner å tolke
ting når jeg må bruke andre sanser enn synet.
Jeg prøvde derfor å fokusere på andre ting, og endte opp med å
legge merke til alt som skjedde inni hodet. Ikke rart jeg blir stresset, for
der skjedde det jammen mye rart.
Så mange tanker som handlet om ting utenfor meg selv, men alt var
samlet på innsiden.
Jeg oppdaget også hvor raskt tankene skifter dersom de blir
forstyrret av noe utenfra, og selv om jeg prøvde å finne ut av hjernens
hemmeligheter, så fikk jeg med meg alt som skjedde av lyder og
bevegelser.
Jeg var på vakt og i forsvarsmodus hele tiden, og jeg fikk
virkelig bekreftet at kroppen fungerte akkurat som den skulle når hun traff den
betente nerven.
Da var det slutt, og en ny time ble satt opp..
Nå hadde jeg fått en vond erfaring jeg kunne skrevet om, men jeg
vil heller fortelle hvordan den hjalp meg til å tenke nye tanker og få en
mulighet til å prøve ut en øvelse jeg har brukt mye når jeg har hatt det vondt
på andre måter.
Når jeg lå i stolen for andre gang, med max bedøvelse og
tannlegens beroligende stemme klarte jeg bare å tenke på en eneste ting.. Nå
kommer det til å gjøre vondt.
Jeg vet ikke når eller på hvilken måte, men jeg må tåle det denne
gangen.
Og det sa jeg til meg selv om og om igjen mens jeg prøvde å flytte
smerten til hendene og fingrene ved å klype meg selv hardt. Jeg må tåle det!
Jeg vet ikke hva som skjedde, men plutselig kjente jeg igjen
ordene som de samme ordene jeg brukte når jeg prøvde å takle den enorme sorgen
over å ha mistet Nathali.
Jeg kjente på følelsen av hvor vanskelig det er å skulle være
sterk og tåle det som skjer når man er redd og føler seg svak og
hjelpeløs.
Dette handlet om to helt forskjellige ting, men jeg har tenkt de
samme ordene: jeg må rett og slett bare tåle det som skjer..
Bloggen har hjulpet meg til å sette ord på ting og samle
erfaringer jeg ønsker å dele med andre, og den hjalp meg denne gangen
også.
Jeg begynte å tenke på om jeg kunne prøve noe av det jeg har lært
tidligere i denne situasjonen, selv om den var helt annerledes.
Kanskje det er flere enn meg som har kjent på det samme ubehaget
og utryggheten hos tannlege, og kanskje det er noen som utsetter gang på gang
fordi de er redde.
Det virker nesten litt latterlig å skrive dette nå, men jeg
bestemte meg for at siden ingen andre kunne holde meg i hånden og si at det
ville gå bra, så skulle jeg gjøre det selv.
Jeg skulle tenke de samme tankene som jeg ville sagt til noen som er redd, og da klyper eller klemmer man ikke hånden deres slik at de får vondt og
forteller dem at dette helt sikkert blir veldig smertefullt.
Det som er så fint med slike øvelser, er at man kan gjøre dem i
full offentlighet, siden tankene blir på innsiden, og berøringen kan se helt
normal ut.
Så der lå jeg, en voksen dame med hendene samlet i et håndtrykk
fylt med omsorg på magen.
Jeg fortalte meg selv at det var helt greit å være stresset og
bekymret, og at det var helt naturlig i den situasjonen.
Jeg fortalte også meg selv at det kanskje kunne gjøre vondt, men
at det ville bli bedre etterpå.
Jeg registrerte alle lyder og visste at jeg egentlig lyttet etter
et lite pip som hadde kommet rett før smerten forrige gang, og det sa jeg til
meg selv..ok, du venter og er redd for dette, fordi du fikk en dårlig erfaring,
og da tenker kroppen fare.
Det er helt naturlig, men du er ikke i livsfare, dette er en
tann.
Mulig det gjør vondt, men det er ikke sikkert…
Slik lå jeg og «snakket» med meg selv inni hodet, mens jeg latet
som noen holdt meg i hånden og ga meg tryggheten jeg trengte for å kunne slappe
av. Jeg fant kanskje ikke de mest trøstende ordene, men jeg prøvde så godt jeg
kunne, og det var bra nok. Det endte ihvertfall med at jeg ble roligere og mer
avslappet.
Jeg tenker alltid at noen kan le av ting jeg skriver fordi det
virker veldig rart når man bare leser uten å ha fått egen erfaring, men jeg
velger allikevel å fortelle fordi dette er noe av det som har hjulpet meg i å
håndtere sterke følelser knyttet til Nathali, men også angsten.
Det er kanskje alle disse små øvelsene og tanke-eksperimentene som
har gjort meg trygg på at det ikke er farlig eller flaut å tenke litt
annerledes og jeg er takknemlig for at jeg valgte å være åpen for alle
forslagene fra terapeuten min selv om jeg ikke var helt enig bestandig.
Nå ser jeg at jeg lærte dem når jeg trengte hjelp til å håndtere
selve livet, men de kan være like effektive for å takle små og litt større
utfordringer vi kan møte i dagliglivet.
Jeg kan ikke garantere at denne øvelsen som handler om
selvmedfølelse vil hjelpe deg med det du strever med, og jeg garanterer ikke at
neste tannlegebesøk vil bli en stor glede, men jeg håper jeg har gitt deg noen
nye tanker du kan ta med deg i eget liv.
Jeg har ikke noe mål om at innleggene skal treffe alle som leser,
for vi har alle vår egen historie og utfordringer.
Men hvis du blir nysgjerrig på om du kan bruke denne øvelsen i
situasjoner du synes er vanskelige, så har jeg oppnådd det jeg ønsker...
Om det gjorde vondt??? Nei, det gikk veldig bra. Så rart.. 😉
❤❤❤
SvarSlettKjære gode Linn..Tusen takk!! Disse tre hjertene betydde enormt mye,og de hjalp meg å komme igang med skrivingen igjen. Jeg kjenner deg ikke personlig, men vet allikevel at du er et varmt og fantastisk menneske. Stor god klem
SvarSlett