Den tunge børen..

Kjære deg...


Hodet fylles opp av tanker igjen, så det er på tide å skrive litt.. Det hjelper faktisk.
Det er rart, for etter jeg har jobbet med et blogg-innlegg og trykker på "publiser", er jeg fullstendig tom i hodet, og sliten i kroppen. Jeg har skjønt at jeg bruker enormt mye energi på å skrive ned følelsene jeg sitter med...
Jeg skriver også mye som ikke legges ut på bloggen. Det er kun for egen "sortering", for å få ro.

For noen dager siden våknet jeg opp på morgenen og ble liggende og kjenne på en enormt sliten og tung kropp. Hva hadde jeg gjort dagen før?
Nei, jeg hadde ikke trent..jeg hadde gått en liten tur, men tatt det rolig resten av dagen.
Etter å ha tenkt gjennom hva som hadde skjedd, skjønte jeg det... Jeg hadde hatt en forferdelig tung dag..

Jeg kunne skrevet mye om hva som skjedde psykisk og fysisk, og jeg ville antagelig fått mye sympati fordi folk hadde skjønt hvor vondt det er, men jeg velger å holde dette for meg selv og mine nærmeste. Det blir altfor privat, men jeg vet at de som har opplevd slike dager vil kjenne seg igjen... Det er skrevet mye om sorgreaksjoner, og jeg vil anbefale å lese om det dersom du trenger å vite mer om hvordan det påvirker kroppen.
Det var derfor jeg var så utrolig sliten... Jeg bærer på en stor ryggsekk som er fylt med sorg og savn. I alle oppover og nedoverbakker har jeg den på meg. Noen ganger er den ekstra tung som denne dagen, og jeg kjemper med hvert skritt...Pusten er tung  og jeg ønsker bare å sette meg ned. Jeg skjønner godt at folk "faller sammen og gir opp"... Jeg lå lenge og tenkte på hvorfor jeg i det hele tatt står opp om morgenen.
Hadde livet vært enklere dersom jeg dro dynen over hodet og "gikk i dvale" frem til jeg følte at det var bedre? Tanken hadde vært fristende om jeg hadde vært sikker på at det ble bedre.Men det blir ikke bedre av bare å ligge og vente...Tankene hviler ikke...

Jo mer jeg tenkte, jo mer ble jeg sikker på at det ikke er det rette for meg. Jeg velger å møte den tunge, vanskelige hverdagen... Jeg vet ikke hva dagen vil gi meg av gode og vonde opplevelser, men jeg tar med meg Nathali i tankene og hjertet, så får vi møte den sammen...

Jeg har laget egen vri på et smykke som har blitt et symbol på at jeg har henne med meg. Det er godt å ta det på når jeg skal møte utfordringer som krever ekstra styrke...

Jeg møter stadig folk som ikke forstår hvordan jeg klarer å være så sterk..de sier at de ikke ville klart det. Når de leser dette, håper jeg de forstår at det er mulig, men det er krevende. Folk som jobber med sorg sier det er utrolig slitsomt for kroppen og psyken. Man kan bli helt utmattet av å skulle håndtere alt som kommer. Jeg har dette med meg hver eneste dag, og JA jeg blir sliten..veldig sliten.
Når de tunge dagene setter inn, er det vanskelig å være sammen med andre. Da trenger jeg ro.
Derfor ser heller ikke folk rundt meg den Bente som har det fryktelig vondt. Mange tror at tårer er bevis på at man virkelig sørger... Tårer er forløsende og letter på et innvendig trykk. Når tårene ikke kommer, er det ikke tegn på at man ikke har det vondt. Man har det kanskje enda verre, siden man lider i stillhet, på innsiden...
Jeg går ut når jeg vet jeg vil klare å møte andre mennesker.

Og ikke nok med det..det finnes mange der ute som har en klar formening om hva som er riktig måte å sørge på. Hva som er riktig å gjøre for å fortelle hvor høyt man elsket personen man har mistet.
Dette er en av de tingene jeg har lært mye om, og som gjør at jeg aldri dømmer folks sorg ut ifra ord, reaksjoner og tårer. Jeg vet hvordan det er...

Den som har en jobb, er heldig dersom den gir et pusterom til tankene, er en trygg og stabil plattform og gir mening i livet. Men man er også "dobbeltarbeidende". Dette sier jeg fordi jeg vet at den som er i en slik situasjon, og de som er rundt trenger å få høre det.
Dette snakkes det ikke mye om, men det er VIKTIG!! Det finnes ikke noen fasit på hvordan man skal sørge.

Skulle jeg laget en fasit ut ifra mitt liv, ville jeg si at det er like mange måter å sørge over en person som å elske den samme personen...
Man sørger fordi man har elsket..
Alle har SIN MÅTE, og alt er like riktig...

Sorgen går i bølger..den er ikke konstant. Når jeg er i "rolig farvann", prøver jeg å samle energi og krefter for å kunne takle neste "storm".
Jeg er mer sosial med venner og familie, jeg klarer å finne frem humoren, smilet og latteren, jeg går på konserter, og jeg oppsøker ting som har gitt meg gode opplevelser tidligere.
Jeg kan sette sekken ned et øyeblikk, og prøver å samle gode tanker og opplevelser for å få styrke til å bære den videre...
I disse øyeblikkene er også alle de fantastiske menneskene som tilbyr seg å være en venn jeg kan le høyt og hjertelig sammen med, men også en som kan hjelpe til med å bære sekken når jeg trenger det...

Jeg blir fremdeles rørt og takknemlig når folk er tilstede for meg..det var ikke bare med en gang.
De "gamle" er stødige klipper, noen bekjente har tatt et skritt frem og kommet mye nærmere, og jeg har blitt kjent med nye vakre mennesker..
Jeg trenger hjelp av andre mennesker og opplevelser for å fylle et tomrom i livet mitt.
Nå  fylles det  med godhet, omtanke, trygghet, kjærlighet og tilstedeværelse...

Akkurat det et hjerte trenger..

Ønsker alle en flott påske der dere oppholder dere. Jeg nyter å være hjemme, og solen er like flott her som på fjellet. Den varmer godt, og forteller at det går mot sommer...

God klem fra Bente