På veg fremover...

Kjære deg...

Etter en skrivepause på mer enn ett år føles det veldig spesielt å sitte her og dele noen tanker igjen. (og jeg strever fremdeles med å si ting med få ord 😉 )

Når jeg ser tilbake på det jeg har skrevet tidligere, får jeg også en reise i mitt eget liv. Jeg har fortalt om dyp depresjon, sorgen og smerten ved å miste datteren vår, angst og hvor sårbare, men også hvor sterke vi mennesker er. 

Det har vært trist, kaotisk og fryktelig smertefullt, men skrivingen har hjulpet meg å fokusere på alt det gode som har skjedd, alle de nydelige menneskene jeg har møtt eller har rundt meg, og at det er mulig å finne glede selv om man må lete etter den innimellom.

Da jeg opplevde at det ble vanskelig å skrive "ekte", valgte jeg å ta en pause.

Den ble lenger enn jeg hadde sett for meg, men nå er jeg tilbake der jeg ønsker å være, og det kommer fra hjertet.

Dette innlegget blir derfor en liten oppdatering på hvor jeg er i livet nå, siden det sikkert vil påvirke måten jeg skriver og tenker fremover.

Det har skjedd mye siden forrige innlegg der jeg gikk tur med hunden og prøvde å finne ut hvordan jeg skulle klare å nyte livet. Det var en sterk opplevelse, og jeg får en påminnelse hver gang jeg går den samme strekningen. Men jeg danser ikke hver gang :-)

Kort fortalt, så startet jeg i gruppeterapi/dagpost som var veldig krevende på flere måter. Det er tøft å måtte snakke om egne vonde ting om og om igjen, men man blir også påvirket av å høre hva andre mennesker har opplevd i livet. Vi hadde forskjellige livshistorier, og alle var like viktige.

I hverdagen må vi forholde oss til andre mennesker, men vi bestemmer selv hva og hvor mye vi vil dele med andre. Er vi trygge på noen, kan vi fortelle om vanskelige ting, men det gjør vi ikke hvis vi ikke kjenner eller stoler på dem.

I en gruppe kan det være en stor utfordring å skulle åpne seg, fordi man ikke kjenner reaksjonsmønstrene eller bakgrunnshistorien til de andre.

Det blir veldig tydelig hvordan man reagerer når man sitter i en ring uten å kunne skjerme seg, og man blir veldig bevisst på egne og andres forsvarsmekanismer når det blir for vanskelig.

Jeg har øvd mye på å forholde meg til følelser og tanker som dukker opp når jeg blir trigget, og har funnet noen strategier som gir meg bedre forståelse og kontroll. Noen ganger må man oppleve å bli presset til det ekstreme for å erfare at man tåler det..

Det skjer noe verdifullt når flere sårbare mennesker må møte hverandre på dager der man har mistet troen på et godt liv, når fremtiden er skremmende eller når smerten eller angsten føles uhåndterlig. 

Jeg tror det er flere enn meg som velger den trygge løsningen med å holde seg hjemme i "hulen" sin frem til man finner tilbake kontrollen og kan møte andre. 

Når man er i behandling for en psykisk lidelse, kan det å møte andre på en dårlig dag være første skritt i å komme videre. 

Hvis man er innlagt, blir man fulgt opp, men når man er hjemme og må velge det som er ubehagelig, kan det bli vanskelig.

Har man det vondt, ønsker man jo å lindre smerten, ikke oppsøke noe som kan gjøre den enda verre.

Det føles ofte skamfullt og flaut å vise de "verste" sidene ved seg selv, og gruppen min fikk se en Bente som reagerte uten filter når følelsene tok overhånd. Men de tålte det, og reagerte med forståelse, klemmer og enorm støtte med og uten ord. Noen har jeg kontakt med fremdeles, mens andre er med meg i hjertet resten av livet.

Jeg klarte å gjennomføre hele behandlingen, og når jeg var ferdig skulle jeg stå på egne bein for første gang på lenge. Det var skremmende, men jeg hadde en trygghet i at psykiatritjenesten i kommunen var der dersom noe skulle skje. 

Det skjedde ting, men det var ikke et skritt tilbake.. det var et stort skritt inn i en positiv fremtid! 

Jeg hadde fått en erfaring på at jeg klarte å være sammen med andre mennesker selv om jeg hadde vonde dager, jeg hadde fått mer kontroll på hvordan jeg skulle håndtere følelsene og jeg følte meg sterk nok til å prøve meg forsiktig i arbeidslivet igjen. 

På dårlige dager har jeg mistet håpet om å klare å jobbe, men det har alltid dukket opp igjen når ting har roet og stabilisert seg.

Nå har jeg fått en unik mulighet til arbeidspraksis på Talenthuset, som er nav sitt tiltak for å få ungdommer ut i jobb, skole eller praksis. Det er fantastisk deilig å kjenne at jeg blir engasjert og gleder meg til å reise på jobb. Utfordringene har vært mange, men jeg har klart meg bra hittil.

Det er lett å tenke at man må være sterk for å komme videre, men kanskje vi heller skal tenke at vi er veldig modige dersom vi tør å utforske det som hindrer oss i å leve et godt liv. 

Jeg ønsker så inderlig å gi et lite håp til noen som trenger å høre at det er mulig å komme videre selv om det kan ta lang tid. Det kan være skummelt og vanskelig å bestemme seg for å åpne opp og utfordre seg selv på det som er vondt og vanskelig, men det kan føles som en befrielse på lang sikt. Den følelsen håper jeg flere får oppleve…

Varm klem fra Bente