Translate

søndag 11. oktober 2015

Den store dugnaden...

Kjære deg...

Jeg håper ikke overskriften skremmer deg fra å lese, for jeg vet at dette ordet kan fremkalle mange blandede følelser hos enkelte.
"Åh nei.. ikke dugnad nå igjen, jeg har ikke tid til det for det er så mye annet som skjer akkurat nå, og sikkert neste gang og muligens gangen etter det også...
Noen mennesker finner alltid på en unnskyldning for å slippe, mens andre synes det er en flott måte å gjøre noe helt konkret sammen med venner, naboer eller at man gjør noe for barna sine eller andres.
Vi er forskjellige, men dette innlegget handler om en gjeng mennesker som virkelig har lært meg at dugnad handler om mye mer enn bare å arbeide sammen noen timer for å nå et mål.

I 2004 ble ordet Dugnad kåret til Norges nasjonalord, og når jeg slo opp på Wikipedia fikk jeg vite at det stammer fra norrønt dugnaðr som er beslektet med norsk duge, og det betyr «hjelp, god gjerning, kraft». Med dette i tankene fikk jeg enda litt mer dybde i det jeg skal fortelle om, for beskrivelsen passer perfekt til det jeg opplevde.

Vi bor i ei lita grend der alle kjenner alle, men vi er som alle andre opptatt med våre egne liv i hverdagen. Vi snakker sammen når vi møtes, men dagene kan bli mange mellom hver gang vi er sammen som naboer og venner. Ja, for naboene våre er også vennene våre, og de er noen av de varmeste, fineste og mest støttende menneskene man kan ønske å ha rundt seg, men de er også noen viktige brikker i livet vårt.

Vi føler oss enormt heldige som fikk bli en del av dette trygge og gode miljøet når vi flyttet hit, og Nathali elsket tilstelningene på "gamleskolen" der bygda var samlet, enten det var 17 mai, juletrefest, loppemarked eller dugnader. Vi vet ikke hvordan det ville vært dersom vi ikke hadde hatt dette samlingspunktet som binder bygda sammen, men vi vet at vi ikke hadde reist rundt for å bli kjent med folk når vi flyttet hit. Vi var jo fra byen, og der snakker man som regel med de nærmeste naboene. Vi tenkte jo ikke på dem som også bor 2- 4 km borti vegen ;-) Vi dro derfor bort på skolen på 17 mai feiring for å bli kjent med folk og fra den dagen følte vi at vi ble en del av bygda.

Siden vi har fått kjenne hvor viktig grendehuset har vært for oss og Nathali, prøver vi å være med når noe skal gjøres. Noen ting klarer vi ikke være med på siden det er veldig triggende og vondt, men dugnader der latteren sitter løst, arbeidet utføres sammen med gode venner, kakefatene frister og "alle" stikker innom hvis de kan, ja det er rett og slett noe vi ser frem til.

Jeg ønsker å kunne være til nytte, jeg ønsker å utfordre meg selv i trygge settinger og jeg ønsker å være en del av en gruppe. Jeg ønsker alt sammen, men noen ganger stopper jeg meg selv med tanker som forteller meg at jeg ikke vil klare det, at jeg ikke må si at jeg kommer for deretter å melde avbud i siste liten, at jeg ikke er klar nok til å forholde meg til folk i en presset situasjon. Nei, det er nok tryggest å unngå situasjoner som kan bli vanskelige, for da har jeg kontrollen. Disse tankene satt jeg med når de skulle ha folk med i en loppemarked-gruppe, og jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig hadde jeg sagt meg villig til å bli med.. Hvordan i all verden skjedde dette??
Jeg vet nå hva som skjedde... Det er så utrolig godt å være sammen med disse folkene og jeg ønsket virkelig å bidra til at skolen fortsatt blir "hjertet i bygda". Disse gode tankene rakk jeg nesten ikke registrere, men jeg vet at det var hjertet som snakket... Nathali hadde ønsket det.

De som har besøkt et loppemarked vet at det inneholder utrolig mye rart som folk har gitt bort. Vi hadde også levert bort noen av tingene til Nathali, og jeg visste jeg ville møte dem. Jeg visste hvor de var, og forberedte meg på det som kunne komme av følelser. Selv om jeg var litt stresset følte jeg at jeg hadde kontroll og jeg klarte meg bra...helt til jeg kom inn i skjulet og fikk se sykkelen hennes. Jeg husket ikke at Jarle hadde satt den der, og det utløste en kraftig reaksjon der jeg plutselig så henne sykle bortover vegen, det stolte smilet hennes og sykkelhjelmen som falt ned i pannen fordi hun ikke hadde tid til å stramme den skikkelig. Det var så vondt å stå der og oppleve alt dette, men så kjente jeg en arm på ryggen og noen nydelige og trøstende ord. Jeg var ikke alene med sorgen, og jeg fikk en følelse av å bli ivaretatt av noen som også var glad i henne, og i meg. Tusen takk, Gerd..

Jeg prøvde å få tilbake fokuset, men valgte å reise hjem fordi det ble for vanskelig. Jeg var lei meg fordi jeg ikke hadde klart det og følte meg totalt mislykket. Når jeg parkerte kom jeg til å tenke på en øvelse Malin (behandleren min) har lært meg som jeg skal bruke når jeg trenger et raskt skifte av fokus. Jeg har gått rundt med "huske-lappen" i vesken for å øve, og jeg har prøvd den i hverdags-situasjoner der jeg har ligget bak en kjøreskole-bil når jeg hadde dårlig tid, når jeg har måttet ta en telefon jeg gruet meg til og når noen av de velkjente bekymringstankene dukker opp. Jeg har prøvd å integrere øvelsen i livet mitt rett og slett. Det er ikke sikkert at jeg gjør den helt riktig i forhold til det hun forklarte, men jeg er utrolig takknemlig for å få muligheten til å prøve det ut.

Vi mennesker opplever stadig vekk å møte på ting som gir ubehag. Det trenger ikke handle om vonde tanker om sorg, egenverd eller alvorlige ting, for det kan være nok at du oppdager at melka er sur i det du heller den over frokostblandingen eller at bilen foran kjører altfor seint. Jeg kan ihvertfall bli skikkelig irritert av dette, og skjer det på samme morgenen, er det stor sjanse for at stresset også er på et meget høyt nivå. DET er ubehagelig!!
Jeg har alltid med meg hånden, og på den har jeg fem fingre. (til og med i bilen..) Det fungerer veldig bra for meg å flytte fokus fra tanker i hodet og over på noe mer synlig for å få klarhet i ting, og denne øvelsen gjør det. Jeg bruker fingertuppene og trykker så jeg kjenner berøringen godt. Hvis du gjør det sammen med meg, tror jeg det er lettere å skjønne...

1. Tommel mot pekefinger : STOPP!
Se for deg en politimann som stopper en kø. Han holder opp et stopp-skilt, og du vet du må bremse ned og stoppe. På samme måte som politimannen stopper deg, kan du stoppe opp i tankerekken som er på veg i full fart.
Jeg var på veg inn døren hjemme, men jeg stoppet meg selv et øyeblikk og sa til meg selv:Stopp!! Vent nå litt..  gå til 2

2. Tommel mot langfinger: DU HAR ET VALG
Du kan velge å bryte det du holder på med. Vil du fortsette med de ubehagelige tankene og kjenne på ubehaget så kan du stoppe her og øvelsen er ferdig. Hvis du ønsker å prøve en ny retning, går du videre til 3
Jeg hadde et valg. Jeg kunne velge å bli hjemme eller reise tilbake til de andre.

3. Tommel mot ringfinger: HVA ØNSKER DU?
Jeg ønsket å bli kvitt de vonde tankene og få fokus på noe annet som var bedre. Når jeg tenkte nøyere etter, kom jeg frem til at jeg ønsket jo å være med på dugnaden fordi det var spennende og morsomt, og jeg ville være en del av den fantastiske gjengen... De er bra for meg!

4. Tommel mot lillefinger: HVORDAN?
Hva kunne jeg gjøre for å oppnå dette?
Denne gangen hadde jeg ikke mange alternativer, og jeg bestemte meg for å reise tilbake til dem og prøve en gang til...

Dette er et helt konkret tilfelle der jeg brukte øvelsen fordi jeg ønsket å finne en løsning på en tankerekke som var på vei nedover i en spiral. I de andre tilfellene har jeg brukt musikk for å roe ned.. Da begynner jeg alltid å synge, og da skjer det også et skifte i tankene. Jeg synger veldig sjelden, men alene i bilen gjør jeg det :-) Andre måter kan være å ta en kopp te dersom jeg er stresset og ønsker ro, eller jeg går ut i hagen og plukker noen blomster. Det som er viktig er at jeg blir bevisst på hva jeg ønsker og hvordan jeg kan finne det jeg trenger.

Det kan være vanskelig å komme tilbake til en gruppe dersom man føler man må forklare og fortelle om ting man egentlig ønsker ikke hadde skjedd. Jeg kunne latet som ingenting, jeg kunne funnet på en unnskyldning (som jeg gjorde når jeg reiste) eller jeg kunne være åpen og si det som det var..
Selvfølgelig visste jo folk det, for de hadde jo sett meg, og jeg kjente på en enorm trygghet og støtte når jeg tuslet bort til dem. Jeg skulle ønske at alle mennesker fikk oppleve den følelsen jeg hadde, for jeg var sårbar og de ga meg styrke, jeg var alvorlig men de fikk meg til å le og jeg kjente en deilig varme fordi de fortalte at det var godt jeg kom tilbake.

Når jeg tenker tilbake på denne episoden og en til som var nesten tilsvarende bortsett fra at jeg klarte å ta øvelsen på en krakk ute istedenfor å dra hjem, (hurra for det!!), har jeg oppdaget at denne loppemarked-dugnaden har gitt meg noe veldig verdifullt.

Jeg ble fortalt hvor viktig vår åpenhet har vært for dem også. De kjente oss når livet var på stell og vi var en liten familie som koste oss med å være "tøysebønder", de visste om utfordringene vi hadde når jeg fikk depresjonen og ble innlagt , men de ble berørt på en dypere måte når vi, men også bygda, mistet Nathali.
Åpenhet kan selvfølgelig bli en belastning dersom det bare fokuseres på hvor vondt man har det, men åpenhet kan like gjerne handle om at man forteller at man ønsker, og er takknemlig for å være en del av gruppen selv om man kanskje ikke klarer å yte 100%. Når vi kan fortelle de rundt oss at det er trygt og godt å være sammen med dem og at vi ikke ønsker at de skal være annerledes enn de pleier, gir det dem trygghet i at de også kan være seg selv sammen med oss.
Som en avslutning på "dugnaden" må jeg få takke denne flotte gjengen som bor på Klevarsida. Dere betyr mer enn dere aner...

Etter å ha skrevet om folka i bygda, har jeg fått frem et koselig "bilde" i tankene. Jeg kan ofte føle meg som det triste eselet Tussi i historiene om Ole Brumm, men sammen med disse kan jeg være like glad som Tigergutt, eller trosse svakhetene og vise styrke som Nasse Nøff. Og det er flere som meg her ;-) Ole Brumm grublingen gjør jeg her på bloggen sammen med deg ;-)

Tenk på det neste gang du føler deg svak, er bekymret for noe eller føler du er annerledes enn andre... I hundremeterskogen er alle like viktige, de utfyller hverandre og disse særegenhetene gjør at historiene får liv. Hvem du identifiserer deg med vet bare du, men jeg er helt sikker på at uansett hvem du ligner, er det noen som er veldig glad i deg akkurat sånn som du er.

Varm klem fra Bente

3 kommentarer:

  1. Så flott skrevet Bente😃😃Du er så flink til å skrive og formulere deg. Så bra at man har verktøy å bruke når ting blir utfordrende 😊Varm klem Siv

    SvarSlett
  2. Så flott skrevet Bente😃😃Du er så flink til å skrive og formulere deg. Så bra at man har verktøy å bruke når ting blir utfordrende 😊Varm klem Siv

    SvarSlett
  3. Tusen takk, flotte Siv.
    Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får muligheten til å lære av en av de beste, og synes det er fint å kunne dele noe av det jeg lærer med andre. Når alt kommer til alt er vi mennesker veldig like, og jeg håper den som leser blir nysgjerrig på eget liv og tanker, og kan kjenne seg igjen selv om situasjonene, tankene og følelsene er forskjellige. Jeg har ikke fagkunnskapen, men jeg prøver ut ting i det virkelige livet og da føles det riktig å ta med både opp-og nedturene. Det er jo det som er naturlig :-)
    Varm klem fra Bente

    SvarSlett