Translate

mandag 4. februar 2013

Mammas engel....

Kjære leser....

Vet ikke hvor mange som kjenner meg personlig, men vet nå at det er noen som ikke gjør det.
Har tenkt frem og tilbake, på fordeler og ulemper ,og på hvor mye jeg skal gi av meg selv... Har kommet frem til at jeg ikke klarer å skrive om meg selv, livet mitt, møte med andre og ting som betyr noe i livet uten å fortelle om det som er årsaken til alt...Nathali..

Ja, jeg er mamma...

Jeg er mamma til en engel..Hun er alltid tilstede, og selv om vi ikke kan ta på hverandre, kan vi alltid nå hverandre.

Jeg er mamma til Nathali som ga oss svaret på "meningen med livet" i 10 1/2 år..

Jeg er mamma til Nathali som fylte livet vårt med glede, takknemlighet, varme, frustrasjon og kjærlighet..

Jeg er mamma til den lille jenta som fikk en plutselig og massiv hjerneblødning, som ingen kunne redde selv om alle menneskene gjorde det de kunne...

Jeg er mammaen som har opplevd at hjertet har revnet av smerte, sorg og savn..

Jeg er også mamma til jenta som elsket livet sitt, og som smiler og ler på bilder og film..

Jeg er mammaen som ønsker å fortelle en historie om livet, smerten, sorgen, de gode øyeblikkene og kjærligheten...Den uendelige, grenseløse og dype kjærligheten...

Jeg er mammaen til det lille barnet som fant donor-kortet mitt og ville vite alt..Hun var overbevist, og hadde tatt stilling til organ-donasjon fordi hun ville redde andre dersom hun skulle dø fra oss..

Jeg føler at jeg også er en bitteliten bit "mamma" til de 7 barna som har fått et nytt liv fordi Nathali ga dem den største gaven et menneske kan gi og som ikke kan kjøpes for penger:
De livsviktige organene de trengte for å overleve.

Jeg er mammaen som håper at de som leser dette vil tenke på Nathali som ei lita jente med et stort hjerte som fortsatt rører noe i de hun møter... "Fra mitt hjerte til ditt..."

Ja, jeg er mamma til Nathali, og det vil jeg bestandig være! Jeg har henne alltid hos meg i hjertet. Vi er ALLTID mamma og pappa til våre barn, uansett hva som skjer med dem!!!!!!


Dette er mitt liv...

Som dere skjønner, så er det utfordrende å skulle lete etter positive øyeblikk og opplevelser.
Folk spør ofte: "Hvordan holder du ut? Jeg hadde aldri klart det...."
Mitt svar på dette er som regel..."jeg vet ikke...jeg dør bare ikke...."


Jeg vet at dersom jeg hadde sittet helt alene med den tunge sorgen og savnet, hadde jeg valgt å gi opp..
Sånne tanker er ikke så lett å snakke om, men jeg sier det fordi jeg vet hvorfor jeg ikke har gitt opp:

Jeg har hatt mennesker rundt meg hele tiden som har hjulpet meg med å dele på den og bære den sammen med meg. Jeg tror det er eneste muligheten til å klare å leve med den. For det må man..




Jeg er heldig som har Jarle. Pappa til Nathali og mannen min. Vi har opplevd det samme, og begge vet hva den andre går igjennom. Vi trenger ikke forklare. Vi er der for hverandre....
Vår gode, varme familie, fantastiske venner, lokalmiljøet, Berit Prest, DPS og Modum Bad hjelper meg med å komme gjennom dagene... man må faktisk jobbe beinhardt for å klare å møte alle triggerne som utløser reaksjoner. Man vet ikke alltid når de kommer, hva som utløser dem eller hvordan man reagerer. Det er derfor man ofte isolerer seg...det er trygt. Man vet hva man har rundt seg.

Jeg velger å si noe om dette for å fortelle at det er mange som ønsker å hjelpe dersom man åpner opp for det og tar imot. Det er godt å høre fra profesjonelle at "det er en helt naturlig reaksjon" på ting man selv mener er fullstendig skrudd ;-) Det er også godt å vite at vi reagerer forskjellig, og det er ingen "mal" på krise og sorg.
Man har nok en formening om hvordan man ville reagert dersom noe så ille skulle skje,(hvis man i det hele tatt har turt å tenke tanken...) og det er vanskelig å takle dersom man reagerer på en helt annen måte.
Jeg har alltid sagt at jeg ville ikke overlevd å miste ungen min..jeg ville dø av sorg... Hvorfor gjør jeg ikke det? Hvorfor kommer den dypeste sorgen nå, og ikke rett etterpå? Hvilke forventninger har folk til meg? Ja, det er godt å prate med noen som kan hjelpe til med sorteringen når livet raser sammen..

Vet også at det sitter folk rundt omkring som aldri har fått den hjelpen de har trengt så inderlig...På Modum Bad er det en egen gruppe for "komplisert sorg". Jeg kjenner ikke så mye til den, men vet nå at jo dypere en sorg får grave seg ned, jo vanskeligere er det å håndtere den...

Dagene går med til å klare å overleve og takle det som kommer. Det kan være psykisk smerte, bilder og flashbacks, et savn som setter seg fysisk i kroppen eller tomhet..en tomhet man ikke kan forestille seg før man opplever den...

Som jeg skrev over, har jeg veldig spesielt forhold til Nathali selv om hun ikke er fysisk tilstede. Det er vel derfor jeg er så opptatt av de tingene vi ikke kan forklare, men som bare er sånn...
Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å utdype det, men blir det viktig for meg, skjer det kanskje.

Nå skjønner dere kanskje bedre mitt forhold til Hjerter?

Når det gjelder organdonasjonen kommer jeg tilbake til den når jeg er klar for det. Det er en Hjerte-sak for meg, men etter å ha hatt mye pågang fra media om å fortelle vår historie om Nathali, har jeg valgt å ta en pause. Vi har ikke stilt opp i noe intervju, siden vi ikke har vært klare for det. Jeg er derfor nøye med å kjenne etter hva som er greit her på denne siden.
MEN:
Siden dette er en offentlig blogg, ønsker jeg å ha kontrollen på hva jeg legger ut ift hva og når ting skjedde, og jeg håper at de som kjenner til situasjonen vår også respekterer dette.
Jeg må balansere og passe på at jeg har et eget liv med private markeringer som er utenfor det "offentlige rom". (jeg holder derfor datoer utenfor denne bloggen siden det blir veldig personlig. )

Skjønner ikke at det blir så lange innlegg???? Jeg forteller jo bare litt ;-)
Uansett, dette ble kanskje ikke så positivt, men det har vært helt nødvendig for meg å skrive.
Håper allikevel at det setter igang noen tanker om at det er faktisk lov å snakke om vanskelige ting i håp om at det vanskelige skal bli lettere.....

Håper dette blir en fin mandag, men vet at noen har en veldig vond og trist dag siden de har mistet en av sine kjære. Varme tanker til alle som sliter...

Stor klem fra meg

7 kommentarer:

  1. Åhh, nå så jeg hvem du er:-) STOOOR KLEM til deg! Fantastisk blogg du har. Så mye nydelig å se på..Den kommer jeg garantert til å følge med på!!!

    SvarSlett
  2. Takk for din åpenhet - selv om den kan koste litt! Velkommen til min blogg frubeversreiser.blogspot.com - et lite innblikk i livets store og små dalsøkk og fjelltopper. Lykke til med bloggen din! Hilsen Torild ;o)

    SvarSlett
  3. Svar
    1. <3 og stor klem tilbake til deg, Kjersti

      Slett
  4. Svar
    1. Så hyggelig, //Maja Piraja <3
      Sender gode tanker og en klem til deg

      Slett